Berserk på jakt etter hønnlim blant jineritas og raeggeton

Med spor av sør i vinden 27. april (det blåser normalt øst-nordøst 20 knop overalt i Karibien) hev vi oss raskt inn i Golfstrømmen mot Havana, og tok landkjenning etter tre døgn med mye kryssing. Den regulære 18-manns-troppen til cubanske myndigheter tok oss vel i mot i gigantiske Marina Hemingway, dog noe forvirret over hva reglene burde ha sagt om import av cubanske sigarer uten korrekt merking fra fabrikken (kjøpt under bordet på sørkysten).

Medan den tredje fuglehunden snusa og røyta seg gjennom Makai undra ein frå myndighetsdelegasjonen om Noreg var på invasjonstokt denne vårkvelden. Mannen var full av undring då me kunngjorde at siste nordmann var sett to månadar tidlegare i den Cubanske byen Trinidad. ”Como se llama el otro barco Noruego?” undra Karoline. ”Bikingos locos” var svaret med påfylgjande opplysningar om at båten var av stål, flammelakkert med ein haikjeft glefsande i baugen og full av skjeggete og tattoverte nordbuerar med horn i panna. I nattemørkret etter vellukka aksept frå myndighet og bikkjer dunka me til kai lengst oppe på pieren som skulle vise seg å vera ”the bad boys pier”. Me visste ikkje dette den kvelden, men dagen etter var festen i gang ­– og han skulle vise seg å vare i 14 dagar.

Med unntak av dagane saman med Espen og Stian hadde seilasen vår så langt vore det ein må kalle tilnærma familievennleg. Det var derfor ei velkomen glede (dog kanskje ikkje fysisk sunn…) å møte Fred, Super’n, Knut, Trygve, Anders og Kaptein Sortebill Jarle. Med piratflagget til topps var det sjørøvarfest inn i soloppgangen med Snøve Snabø og Nitimen vakande på telefonen. I Berserks cockpit fusjonerte Che med Rock’n Roll og livet fekk ein annan kulør. Med på denne moroa var også Emma og Stefan frå den svenske båten ”Ace of Spades” (som me fyrste gong møtte i Chaguaramas), og dei to brørne Steve og Caveman frå amerikanske ”Fubar”. Trass i USAs embargo var ikkje sistnevnte dei fyrste amerikanarane me møtte på Cuba, og heller ikkje dei fyrste som openbara utilslørt forakt for Bush-regimet. Trass i å ha sett film av typen Tarantino samt budd nærare 2 år i US, var det nytt for meg at det gjekk an å putte så mange f- og s-ord inn i språket. Det er kanskje ei forståelig uttrykksform, når ein risikerar å få båten ekspropriert, $50 000 i bot og fem års fengsel i ”Land of the free” for å besøke eit naboland som trass alt ikkje trugar nokon andre enn sitt eige folk.

Vi skulle for eksempel ha en seilmaker til å gå over både genuaen og storseilet som selvfølgelig hadde revnet underveis fra Mexico. Havnemesteren var grei og ringte seilmakeren i byen (tidligere jobbet for det cubanske landslaget under olympiader og verdensmesterskap). På femten minutter kom en tykk mann på en tilsynelatende veldig liten motorsykkel trillende inn på brygga, og begynte se over slitasjene. Sikkerhetsvakter er det mye av rundt turister på Cuba, og antageligvis er en av deres viktigste oppgaver å se til at lokalbefolkningen ikke får gale ideer fra utlendinger, og, enda verre; tjener penger. I hvert fall ble seilmakeren bortvist fra kaia fordi han ikke var registrert den dagen, og det ville ta minst tre dager å fikse dokumentene. Marina Hemmingway er den eneste marinaen for seilbåter i Havana, dette var den eneste seilmakeren, han var kjent som seilmakeren, var invitert av havnemesteren; men jobbe der og tjene penger? Nei, det ble for drøyt for cubanske myndigheter. Vel, vi fikk nå adressen hans, tok seilene dit, og fikk det fikset bra på få dager til en rimelig penge.

Havana, og Cuba generelt, er noe for seg selv. Den eneste riktige oppfordringen til absolutt alle: Reis til Cuba nå. Selv de som egentlig bare vil ha strand-, basseng- og solferie bør ta pakketuren sin til hotellene på Cayo Largo (eller Varadero sikkert, hvor vi ikke har vært), og lei en bil og ta to dager i Havana og to dager på landsbygda et sted (f.eks Pinar del Rìo) i tillegg. Cuba er fullt av strålende mennesker, som stort sett er glade og lite selvhøytidelige. Forsøk for eksempel å si det eneste spanske ordet du kan – salsa – til en sikkerhetsvakt eller en bonde, og det tar under sekundet før de smiler og vrikker på hofta og nynner på noe fra repertoaret til Buena Vista Social Club eller propagandavisene om Che Guevarra ("Kjære commandante Che, ditt fantastiske heltemot holder oss oppe. Ditt vakre smil og din sjarme gir oss håp. På grunn av deg vil vi kjempe for revolusjonens seier i evighet osv…"). Lonely Planet melder at den største faren for turister i Havana er å få en baseball i hodet, i.e. mye kriminalitet er det ikke, men gutter og menn i alle aldre spiller ball med en eller annen form for balltre i de brede avenyene uten avbrudd fra mange biler.

Det er uten tvil mye skrullete politikk som føres i Cuba, og landet er like fullt fullstendig skakk-kjørt. Det tar likevel ikke rotta på fantastisk arkitektur og natur og glade mennesker, selv om både bygninger og folk nok er slitne av hele greia. Man får mange spørsmål om kjøp av sigarer eller om å tipse de allestedsnærværende musikantene i Havana, men utenfor storbyen er sånt mye roligere. Gutta får også en god del oppfordringer fra jineritas, i.e. jenter til salgs. Mange jenter er ikke regulære horer, men hiver seg på utenlandske menn og gutter for å komme inn på de kuleste utestedene, bli påspandert en god middag eller kanskje bare fordi det er den eneste kontakten de egentlig har med verden utenfor øya. Om det involverer sengegymnastikk eller ikke, er gjerne litt i tåka, men skjer nok oftest.

En av jentene som dinglet sammen med Berserk-mannskapet klarte om ikke annet å gi Lars en støkk, da hun takket nei til å danse salsa; han måtte pent vente til DJ’en lirte av seg en skikkelig reggaeton-låt. Det er en musikksjanger ett eller annet sted mellom salsa, rap, hip-hop og reggae, og en dansesjanger som involverer alvorlige mengder med romperisting opp i skrittet på partneren bak. Lars fikk umiddelbart et oppriktig skremt uttykk i ansiktet, hevet hendene hjelpeløst i været, og er fortsatt i lettere sjokktilstand.

Ja det stemmer, men fyttigrisen - det var moro!! Men folkens; dei har eit og anna å lære bort desse Cubanske jentene altså. Men slitsomt må det vera – stå der på golvet og hofteromperiste seg gjennom dansen time etter time - men kanskje derfor dei har dei kroppane dei har???!!

Ein kveld (eller kanskje det var same kvelden som reggaetonen herja som verst på den lokale baren) så ba me dei lokale jentene ta oss med til ein skikkeleg uturistifisera lokal peso-bar. Me lasta oss inn i eit par av dei utallige gamle 50-talls amerikanske piratdrosjene og havna tilslutt i ein eller annan forstad i godt selskap med høner og bjeffande bikkjer langs vegen. Og 300 lokalt festande cubanerar. Du veit – i landet Cuba er det eigentleg ganske dyrt å vera turist. Dei opererer med 2 ulike kroner; lokale pesos og CUC (convertible pesos). Ein CUC (= ca 1 US $) kauper ca 25 lokale pesos og for ein CUC får du vanlegvis ein øl men på den lokale pesosbaren får du ein øl for 15 peso. Ergo – det er lurt å skaffe seg lokal valuta. Og den lokale bar/diskoen var fin den (hadde det ikkje vore for det litt problematiske fenomenet at damedoen var tett og med det resultat at herredo fungerte som ein sminkesalong der du måtte snike deg på do og der eg ikkje klarte dette (og sikkert ikkje Berserkerane heller) og der enden på visa var at ein ikkje kunne gå på do likevel fordi ei av dei lokale jentene med skumle tankar hadde snike seg inn i luka saman med deg!)

Ja - dette er moglegvis litt drygt, men Havana er ein spesiell by og det er umogeleg å skildre denne staden utan å ta med desse opplevingane. Og på same måten er det umogeleg å skrive om Cuba og Havana utan å sneie innom USA og Bush. Museò de la Revolucìon ligg midt i byen og fortel historikken gjennom bilete og delvis tekst. Karoline og eg gjekk rundt inne i dette palasset ca tre timar og fekk historia servert; Fidel, Chè, Raoul, Grandma, Kennedy – og ja, det er spennande historikk dette, men høgdepunktet var likevel utgangen: Korridoren var dekorert på godt Finn Graf-vis med illustrasjonar av Batista, Reagan, Bush sr. som var kransa med tekstene: ”Takk for at du gjorde Revolusjonen mogleg!” (Batista), ”Takk for at du gjorde Revolusjonen sterkare!” (Reagan) og ”Takk for at du konsoliderte vår Revolusjon!” (Bush).

Du kan knapt gå et kvartal i denne byen uten å møte plakater av typen Bush = Hitler og tilsvarende. Det er fantastisk hvor udiplomatisk politikken blir servert, og det er aldeles fenomenalt å oppleve hvor store motsetninger som blir konstruert mellom disse landa. Et sterkt visuelt uttrykk finnes på plassen med det fine navnet Plaza Tribuna Anti-Imperialista. Plassen holder 75 høye flaggstenger med store, svarte flagg med hvit stjerne i som vaier kraftig utenfor US Interest Office. Flaggene symboliserer de 75 cubanerne som ble drept av den (antatt) amerikanskstøttede terroristen Carrilès’ bombing av et cubansk fly i 1976. For sikkerhetsskyld nektet amerikanerne å utlevere ham både til Cuba og til hjemlandet Venezuela, og de klarte for litt siden å slippe ham ut av fengsel i USA. Cubanske myndigheter, og folket med dem, er ivrige som småbarn etter godteri i å påpeke hvordan Bush kanskje ikke er like sur på alle terrorister. Området virker tapetsert med ”Bush er den største terroristen” osv.

Malecòn er gata som skiller Havana frå havet og det er langs denne gata musikken blir spelt, jentene promaderar og folk samlast. Me havna ofte i denne gata, snakka med dei lokale og forhandla sigarprisar og andre prisar. ”Alle” vil selje eit eller anna, men det var eigentleg ikkje så slitsomt for folk var gjennomgåande vennlege og interesserte. Men ikkje reint få er ulv i fårepledd. Undercover agents offisielt ute etter å slå ned på uønska handel, men ikkje alltid like hederlege. Hederleg var imidlertid den uniformerte karen som huka Fred etter at han på ærleg vis hadde strupa ”dødaren” og sendt ein tynn stråle ut i Malecon havet. Fred endte opp med handjern og kasjott medan 4 nordmenn og stadig fleir cubanerar tråla gata for å finne stasjonen og overtale polisen om at han ikkje meinte å gjere det han gjorde. Då stasjonen var funne var vi kanskje 15 mann (Cubanerane har ein tendens til å henge seg på folk dei meiner har pengar…) men sjølv om 30 CUC forsvann så dukka ingen Fred opp. (Han var trygt ombord i Berserk sammen med Karoline og Trygve og drakk vin visa det seg då me seinare på natta kom oss tilbake til marinaen..)

På brygga visar amerikanaren Steve seg å vera både biletkunstnar og gitarist, og godt hjulpe av Supern og Knut hadde Fred og Steve til slutt lydstudioet ferdig rigga i ”Fubar”. Fred er til vanleg vokalist i bandet ”Burning Rubber” (bandet som trommisen Knut hevdar han har stole frå han). Men Hardingfela mangla. Fela eg har med meg er laga av og lånt frå den suverene bogemakaren ved namn Niels Røine. Under seilas sør for Cuba hadde ulukkelegvis halsen løsna frå sjølve felekroppen og instrumentet var såleis ikkje spelbart då me kom til Havana. Med jamsession ventande la eg saman med Jarle, Knut og Trygve ut på felemakarekspedisjon, og etter nokre timar gjekk me opp ei trapp i gamlebyen og blei mottatt av 4 sigarrøykande karar i slutten av 50-åra. Jarle er ein kløppar i språket men det visa seg uråd å få felemakaren til å ta oppdraget fordi han ville ha helgefri. Ekstra betaling ville han ikkje høyre snakk om – pengar gav han blaffen i – men han forstod situasjonen og ville hjelpe, så då me gjekk ned trappa var lomma mi full av godt gamaldags hønnlim. Nokre dagar seinare var limet blanda og koka og fela limt og strenga opp med G-gitarstreng fungerande som bass. Og det fungera flott, og me spela dei nye låtane i nattemørkret på Fubar, og Fred song, og Knut spela på alt han kunne finne, og Steve slo gitaren, og Jarle filma og ringte Nitimen, og Supern røykte sigar, og Caveman røykte luring, og Karoline, Trygve, Emma og Stefan song og kl 02 var festen på sitt høgste og me gjekk til køys og kl 13 dagen derpå var Makai atter under segl godt på veg mot Bahamas.

Takk for festen, Berserk!

Propellpåske og TjukkeMaria

Lenge sidan sist no folkens, men for dei som måtte lure så er me framleis VELDIG i live her borte i vest. For tida ligg me ankra opp midt mellom diverse casino og cruisebåtar i James Bond landskapet Nassau, Bahamas. Den kanskje minst interessante staden på seilasen så langt, men tvingande nødvendig pga at amerikanerane ikkje vil la oss kome inn i landet sitt direkte frå Cuba. Målet er å fylgje Golf Straumen mot North-Carolina så snart vinden snur og løyar (og sjølvmeldinga meiner futen framleis at me må levere fyrst). I ferieparadiset Bahamas har det dei siste 5 dagane blåse 25 knop (kuling) frå aust-nordaust, men det ser ikkje ut til å gje seg med det fyrste.

Etter Cayo Largo på Cuba, tok vi noen dagers (15.-19.mars) korte seilaser innenfor revet ved Archipielago de los Canarreos, på 2-3 meters dyp hele dagen. Det er noe nervepirrende med båt med 1,85m dybde og korallhoder som ikke finnes på noe kart, men alt er jo gøy når det går glitrende. Øyene her er slettes ikke bebodd av mennesker, men er isteden fylt opp med like sjarmerende aper (grønne aper, direkte oversatt), villsvin og noen gigantiske iguaner på kanskje 40 kilo som til stadighet skremmer apene inn i mangrovene og veser surt mot luskende fotografer. Korallene utenfor står heller ikke tilbake for noe, og stor barracuda er det så mye av at man blir lei av å fiske og redd for å bade.

Noen glade fiskere møtte oss i Pasa del Rosario, og ville bytte bort fisk og hummer mot rom og sigaretter. De ble skikkelig nedfor da vi meldte at vi dessverre kun hadde penger å betale med, og svært lite verdifull naturalia av den typen (i.e., som ikke trengte selv). Vi fikk nå overtalt dem til å gi oss fem feite hummer mot fem pesos (ca. 30 kr), men fornøyde var de ikke. Det er faktisk litt morsomt, for røyk og rom er bortimot de to eneste varene som er billige og lett tilgjengelig på Cuba. Andre har bedt om ”vestlige” ting, som klær, penner, tyggegummi, lightere og selvsagt penger, i bytte for mat eller tjenester, men disse gutta var fast bestemte på at det egentlig var bare røyk og rom som gjaldt.

Maria la Gorda (Cuba) (Tjukke Maria dir. oversatt)
Etter eit døgn til sjøs ankra me 20. mars opp ved Maria la Gorda i ei bukt på sørvest-spissen av Cuba. Etter godt over ein månad i landet hadde vi beslutta å ta turen til Mexico for å bunkre opp, møte indianerar og få litt avveksling frå spartansk Cubansk kosthald (krydder eller saus er ikkje-eksisterande). Maria peka seg ut som ein fin stad for utsjekking, men før me kom oss av garde hadde det gått ei veke. Maria visa seg å vera eit dykkeparadis av dei sjeldne med krystallklart turkis vatn og myriader av fisk leikande langs ein undersjøisk vegg av korall og grotter. I tillegg til hyggelege folk på land gjorde møtet med to franske godt vaksne langturseglarar sitt til at vi blei verande lengre enn planlagt. Karane hadde vore på farten i snart 3 år og var på veg heim til Bretagne. Dei var like elendige i engelsk som me er i fransk, men likevel var humoren og kommunikasjonen på plass frå fyrste stund. Det var ei sann glede å vera saman med Ivan og Pierre – Ivan diska opp med herlege franske fiskerettar og tilhøyrande vin. (Karane hadde sjølvsagt tømt vinkjellaren på 210 liter medbrakt frå vinlandet, men hadde i Venezuela bunkra opp med nytt tilsvarande kvantum.) Begge var dykkarinstruktørar og hadde for sikkerhetsskuld med seg komplett dykkarutstyr for 6 mann samt kompressor.

Me dykka, snorkla, drakk vin og hadde det fint der i Maria. Største fisken me såg var ein Tarpon på kanskje 50 kg, men det var kombinasjonen av uendeleg klart vatn og fisk og fargar over alt som gjorde det største inntrykket. Det var ubeskriveleg vakkert. Ikkje lett å lette anker frå den staden der, men me gjorde det – og etter godt og vel eit døgn, på tvers av Golfstraumens brottsjøar, var me framme i:

Isla Mujeres (Mexico)
...og her skulle vi bli ufrivillig lenge. Vi begynte med en plan om at vi skulle male på nytt bunnstoff, og altså ta båten på land i tre-fire døgn. Vi hadde også noen mindre ting som skulle sjekkes, bl.a. tok vi inn litt mye vann i propellakslingen. Andre delen av planen besto i å få sett noen Maya-strukturer og reise innenlands en ukes tid.

Det var påskestopp for det aller meste da vi forsøkte sjekke priser og tilgjengelighet på slippen, og ferieøya Isla Mujeres var stappfull av amerikanere på ”spring break”. Etter to netter stakk vi av gårde mot ferja til fastlandet med båten ankret opp i den beskyttede bukta med, i følge losen og cruising-guiden, bunnforhold med ”excellent holding for anchoring”. Javisst, ja, ikke noen vits i å betale for dyre marinaer da. Hadde det bare ikke vært for at jevnlige orkaner fosser over og tar med seg det som er av god sand å ankre i…. Vi rakk akkurat å låse dingyen og kjøpe ferjebillettter i luka, før en heseblesende naboseiler hentet oss inn og sa at båten vår dregget (i.e. ankeret mister taket og båten driver) og fem mann var ombord Makai for å redde vår og sine egne båter fra å kræsje eller gå på grunn. Litt pinlig er det jo, men det gikk svært bra selv om Makai hadde drevet kanskje 400 m tvers over leia og elegant sneiet flere andre båter. Vi fikk startet opp og dro inn til en marina, og fikk takket hjelperne våre over VHF'en på morgenens cruising-nett. Så forsøkte vi oss på nytt, og tok ferja til Cancun og bussen til Merida.

I Merida var me tre gode dagar og tida gjekk med til sløving ved hotellbassenget samt restaurantering og beundring av lokalt natteliv. Hovudgata i byen blei nemleg kvar kveld gjort om til eit dansegolv med eit utall musikantar konkurrerande om dei danseglades gunst. Me er i Mexico, men det er Cubansk musikk som fyller natta. Og det blir dansa salsa, salsa og atter salsa – gamle og unge om ein annan. Eit ektepar godt oppe i 80-åra svinga seg med størst lyst av alle og gjorde sitt til at folk samla seg i hopetall langs fortau og bord. Karoline hadde salsatrinna inne frå tidlegare studietid i landet, mens eg havna rett på swingen. Ikkje enkel den der hoftevrikksalsaen altså…

Etter Merida gjekk turen i leigebil tilbake mot Cancun, men på vegen besøkte me Maya-ruinene i Chichen Itza og dykka i zenoter ved Tulum. Soltempelet med avanserte akustiske egenskapar og kalenderfunksjonar imponerte. Berre dagar tidlegare hadde tempelet under vårjamndøgnets sol kasta skugge av ein drake som bit seg sjølv i halen. Dette fenomenet gjekk me dessverre glipp av, men storslagent var det like fullt i Chichen. Like spesielt var det å dykke i zenotene. Dette er grotter i limestone med stalagmitt- og stalakittformasjonar danna av vidstrekte underjordiske elvesystem. Heile Yucutan-halvøya er full av desse og det spekulerast i om dei ble danna då meteoritten som kanskje drap alle dinosaurene datt ned i nabolaget for ein god del år sidan.

Tilbake ombord på Isla Mujeres fikk vi heist båten på land. Til vår overraskelse viste det seg at propellen var gåen; de tidligere tannhjulene i foldepropellen var tilnærmet forduftet, og vi måtte til å bestille ny fra Miami. I tillegg er det i Mexico tillatt med mer gift mot planter og skjell i bunnstoffet enn i Europa og Nord-Amerika, så vi skjønte raskt at vi måtte skrape bort alt det gamle, som seg hør og bør når man skifter bunnstoff. Altså gikk det opp for oss at dette kom til å ta betraktelig mer enn tre dager, og vi forsøkte hyre inn bistand til å pusse og male. Det var ikke så vellykket; første fyren møtte aldri opp, og andre fyren gjorde et elendig arbeid. I tillegg hadde vi ikke vann eller elektrisitet med 230 volt tilgjengelig, noe som var avtalt på forhånd.

Vi endte opp med 2 uker på land, men bortsett fra pengene i dagsleie på slippen, led vi ingen større nød. Et fortreffelig canadisk-amerikansk par, Tom og Megan, bygde en katamaran (en Gaia 62 ft) på fjerde året ved siden av oss (han hadde lovet henne en gang i begynnelsen av århundret at det skulle ta seks måneder, nå håpet de på seks år), og ­ga oss vann og lånte oss slipemaskiner til 120 volt. Det ble mange lange kvelder på den lokale tacorían ved baseballbanen, og verftets mekaniker og broren hans (som presenterte seg selv uten yrkesspesialitet, men som veldig flink til å løfte ting) fulgte ofte med. Tom og Megan jobbet en dag på vår båt, og da vi var i vannet igjen jobbet vi en dag for dem.