New York

Oi, her var det mye folk!

Vil du se Shakespeare i Central Park gratis? Fint, forestillingen begynner kl. 20 00, billettene gis ut kl. 13 00, og hvis du er i køen før 07 00, kan det kanskje hende at du får to plasser ved siden av hverandre… Det er stort sett mange gratiskonserter i parkene flere kvelder i uka, men man må tydeligvis bestille billetter og/eller møte opp en bøtte med timer før allikevel. Dette innebærer eventuell planlegging, og er litt vanskelig for to personer som har vært på ferie i åtte måneder, og som heller ikke på Grünerløkka en vanlig arbeidsdag tenker på middagsinnkjøp før klokka er 19:00 og sulten melder seg uventet.

Vi har vel kanskje ikke vært de mest målrettede turistene, men har ruslet gjennom de fleste områdene på Manhattan, passet på å holde fuktighetsbalansen i kroppen og kikket på folk. Modern Museum of Art fikk fortjent en god del timer forrige dagen, og vi kjenner godt til en kjeller hvor det er ordentlig solid jazz-jamming til fem om morgenen, akkompagnert av bordtennis, fuβball og sjakk (dog sistnevnte bidrar kanskje mest til lydbildet gjennom fravær av applaus).

New York er veldig bra, og innfrir forventingene i svært stor grad: Alle mulige matvarer finnes i fem variasjoner gradert fra ”tasty butterish” til ”super healthy skinny-slimming”. Befolkningen på kinovisningen av Michael Moores siste film stønner svimlende av overraskelse over at noen land har gratis legehjelp (og er fornøyde, urggh, wow!). Bygningene i mange områder er høye, tette og varierte, og speiler seg i hverandre så man får følelsen av å gå under tak i et gigantisk kjøpesenter.

Her er det flere variasjoner over konformitet blant folk enn i Washington, men likevel kan du se større blanding i London sentrum. Jeg vil påstå det er påfallende få med utseende fra Midt-Østen, dog Lars påstår han har sett to damer med slør. De få eksentrikerne som synes, har en påfallende tendens til å snakke ivrig høylydt med seg selv og til andre på gata og T-banen, og disse stemmene er gjerne de eneste som ytrer seg engasjert om politikk i det offentlige.

Det mest overraskende i gatebildet (også oppover kysten og i småbyen Anapolis) er det enorme tilbudet av synske, tarotkort-lesere og håndflate-tolkere (alt-i-ett, så klart). Her er de på ethvert kvartal, og ikke på gata eller i billige boder, men i etablerte butikklokaler. Fem dollar koster det for å få fortiden, nåtiden og fremtiden vår fortalt, og jeg jobber med å få Lars inn, så vi slipper å lure på hvordan vi egentlig har det og hva som egentlig skjedde og hvordan dette går til slutt.

I skrivende stund er jeg i hvert fall ganske sikker på at vi sitter i undertøyet (det der er en lett vane å slå seg på, ikke sant Øystein og Espen?) Og vi er ikke den eneste båten…) i cockpit på Hudson River og kikker på skyskraperne og hører på Motorpsycho og knasker gravlaks og snakker tullball over hvitvinen. Ikke verst, tror jeg.

Ikkje verst i det heile, spør du meg… Men for eigen del fekk eg ein kraftig påminnar av jobben som venta der heime då me var ute på avskjedsfesten til Truls her om dagen. Det var trass alt han som etter nokre intervjurundar tok meg inn i banken. Det er rart men det er håplaust å peike på hendingar eller episodar, men etter 8 månader i det fri har eg (og Karoline også) sakte men sikkert gløymt [Lars har en lei tendens til ikke å klare å sortere helt oversiktlig skriftlig når han har drukket litt vin, så han ga opp her…] [hvordan det egentlig er å jobbe (eller no’)].