ICW og Annapolis

"Verdens nyttigste ting er en hodelykt" sier Lars der han suller rundt i mørket og underbuksa og leter etter Myllargutenkoppen sin. Han humrer for seg selv over Mark, en brittisk seiler vi har møtt siden Cuba, som syntes han måtte flytte hodet for mye når han leste bortover på nattevakt.

Vi er i Annapolis i Chesapeake Bay øst for Washington og sør for Baltimore. Hit har vi kommet etter å ha satt ut fra Bahamas tredje juni og ankommet Beaufort, North Carolina, fire døgn serere. Vi fulgte de sørlige vindene etter den tropiske stormen "Barry". At stormen har navn som begynner på "B" forteller at det var tropisk storm (eller orkan) nummer to for året. "Adeleide" (nummer en) traff oss så vidt på Yucutan med 50 knops vind og lite varsel. Det var altså på tide å forlate Karibias orkansesong.

Fra Beaufort motret vi opp IntraCoastal Waterway (eller ICW, som vi kaller den) til Norfolk ved hjelp av en motor som fungerte fint, men med en gearboks som kun ville gå i fremmoverstilling en gang om dagen. Hvis vi satt den i fri, nektet den å gå inn i fremovermodus igjen mens den var varm. Det gikk brillefint, men det tok en spesiell ankring i leia før vi skjønte forholdsreglene. Vi fikk også noen pussige spørsmål fra svinge- og løftebroene som lurte på hvilken vei "den seilbåten som kjører rundt i evige sirkler bakerst i ventekøen" egentlig skulle eller i det hele tatt drev med.

Hittil har kysten av USA bydd på de mest striglete gatene og husene og hagene og folkene jeg noen gang har sett. Det er så rent og ordentlig og fryktelig hyggelig at det nesten er litt ekkelt. Til sammen har vi kanskje sett tyve personer som ikke er helt hvite i huden, og antageligvis ikke en eneste som utgir seg for å tjene mindre enn 700 000 NOK i året. Ikke èn som ser littebitt eksentrisk ut. Dette er selvfølgelig en noe negativ fortolkning av noe rent og pent, og ikke minst rikt, men det er ikke lett å legge av seg år med fordommer om at amerikanerne er sykelig opptatt av penger og fasade, og at man kan bli saksøkt om man så mye tenker på å kaste litt gammel paprika i bukta. På den annen side forteller kanskje ikke en seilas oppover Oslofjorden, forbi villaene og Sunseekerne og Bavariane, heller så mye om de narkomane innerst i fjorden eller horene bak det gamle fine fortet. Jeg klarer i hvert fall ikke å legge av meg å holde utkikk etter forfall, men lover å si fra ærlig om jeg ikke finner det innen vi reiser herfra.

Noe som i hvert fall er sant er at amerikanerne er umåtelig glad i skilt. Skiltene forteller stort sett om alt som ikke er lov, at noe er privat, og at noe brukes på eget ansvar. På den fullstendig ordinære benken her i parken for eksempel, er det forbudt å drikke alkohol, forbudt å ta med kjæledyret, forbudt å sove, forbudt å forsøple og forresten er det forbudt å drikke noe i det hele tatt. Den er satt der privat (in memorial of en eller annen), og den skal for all del benyttes på eget ansvar. Jeg tør ikke bruke den benken, det er helt sikkert. Tre meter bortenfor slike stolper kan man ofte møte på en ny tue med skilt: På dette gresset kan du heller ikke drikke alkohol, men du kan ta med hunden, i bånd og med pose, du kan også bade, på eget ansvar og pass deg for bølgene og pass deg for båtene, det er ikke livvakt men det er forbudt å tenne bål og gresset klippes av det private vaktmesterselskapet annenhver dag.

At de har lover som sier at man ikke skal nyte alkohol på offentlig sted, ikke forsøple og rydde opp etter bikkja, og muligens også common sense som sier noe i bane med "vær lur og ta hensyn", holder tydeligvis ikke. Ikke sjelden nevner den nederste plakaten straffen for å bryte reglene. Små oljesøl (ikke uvanlig på båter) koster deg US$5000, og å dekke over oljesøl med Zalo gir bøter på $50 000. Igjen blir jeg engstelig, og lurer på hva som skjer om vi pumper ut oppvaskvannet.

Visumdyret er selvfølgelig et annet nettverk av formaninger og komplikasjoner. Jeg innbiller meg at jeg lider litt ekstra ettersom alle, inkl. meg selv, regner med at en rådgiver i UDI bør klare såpass. På forhånd hører man mange, ikke så sanne, sannheter fra andre seilere og fra amerikanske myndigheter: "Hvis du kommer rett fra Cuba får du trøbbel" (sa en guidebok). "Hvis du kommer med cubanske varer blir du trakassert" (seilere). "Du kan fly tur/retur Nassau - Miami og få tre måneders visum du senere kan benytte" (seilere). "Du kan gå direkte og få tre måneders visum på grensen" (New York grensekontroll). "Det er kjapt og enkelt å få visum på Bahamas" (konsulatet i Canun). "Du kan ikke få visum fra US Interest Office i Havana" (amerikanere på Cuba og sikkerhetsvaktene utenfor). "Hvis du har elektronisk pass og ikke noe i stafferegisteret kan du komme med båt uten visum"(usa.no). "Det er lett å få utvidelse" (seilere)… Den siste påstanden er nå det eneste av utsagnene som (ennå) ikke har vist seg usant, og det er det vi nå baserer oss på. Vi fikk argumentert oss til litt over tre ukers visum, og drar til Washington for å utvide denne uka.

I mellomtiden småprater vi med amerikanere som nesten alle er norske, dvs. onkelen til oldefar var født der, og er invitert til yachtklubben på onsdagstreffet. Vi gleder vi oss til å besøke butikken vi har drømt om siden vi så katalogen på Trinidad; "West Marine" kan få de fleste båtfolk til å sikle av kjøpelyst. Lars finleser annonsene over hva som finnes på konsertfronten, og jeg vurderer å gå på The Elephant Club’s frokostmøte om "guncontroll and civil rights (see mygun.com)" i regi av det republikanske partiet.

Og så må me fikse på båten. Dette har vist seg vera nødvendig etter kvar einaste lengre seilas så langt. I tillegg til den tvilsomme girkassa har autopiloten valgt å takke for seg. Me styrte manuelt heile vegen frå Oslo til Trinidad, men etter januar har me stort sett overlate all styringa til "Ragnar" (autopiloten; Ragnar Kvams vindror het nemlig Atom-Lars). Me har altså blitt latare og latare men det skal også seiast at Ragnar styrer Makai mykje mykje meir effektivt oss! Det er heilt nødvendig å få han i gang att, spesielt no når me berre er to.
Her i Annapolis er det heldigvis flust med båtreparasjonsekspertise, og Ragnar har me stor tru på skal bli frisk, men girkassa er ikkje like grei. Dei som har fulgt med på bloggen vil hugse at denne vitale motordelen blei plukka ut, plukka frå einannan, rensa og reparert av Mr. Lawrence i Chaguaramas, Trinidad. Denne operasjonen tok nærare ei veke og det er grueleg urjeleg å tenkje på at historia kanskje må gjentas. Einaste trøst er at dei andre langturseglarane me møter strir med liknande. I kvar einaste havn ligg dei og mekkar på maskin, generator, rigg eller ventar på delar – ein uunnngåeleg men frustrerande del av det å ha båt som brukas meir enn ti ganger så mykje som sesongen heime..

Men no er klokka tolv, det er 30 varmegrader og det er på tide å koma i gang dagens gjeremål. So long!

t.o. Karoline besøker hjemlandet

Ragnhild og Simen skal gifte seg, og jeg, Karoline, tar turen hjem ca. 3.-12. august...alle venner bør legge ferieplanene sine til oslo da :-)

Lars forsøker samtidig finne gamle kjente rundt omkring i Statene, og ikke minst prøver å fange Siri og Are og ungene som påstår de skal befinne seg både i NY og i Houston...