mandag, februar 05, 2007
To østfoldinger mønstrer på!!!
Som Karoline har nevnt her selv, så går det litt tregt med denne bloggingen….derfor sa vi (Stian og Espen) oss villige til å hjelpe til litt for den perioden vi var om bord i Makai. Så her kommer en liten beretning for de vel 2 ukene vi hadde i forpiggen.
12.januar; vi ankommer Martinique etter en lang nok flyreise, og er vel i grunn tilfredse med at vi må ta en overnatting der før vi kan fly LIAT (Karibias svar på Widerøe) ned til Trinidad dagen etter. Vi fikk rom hos han Pascal på Hotel Carib i Forte de France, men skjønte fort at vi skulle være glade for at det ble med den ene natten. Vi tok oss en liten tur ut i byen etter mørkets frembrudd, og det var helt dødt….med unntak av lokale smågangstere som skulle selge oss tvilsomme varer, og slikt er ikke noe for oss!
Ramlet inn på en lokal bar som ble drevet av en overfeit ekkel tysk fyr som hadde rømt fra München for 19 år siden, og som nå solgte overpriset øl i denne svært lite interessante byen. Nei, Martinique var ikke noe for oss…….
13.januar; vi lander på Trinidad etter en liten opp-og-ned-tur innom St. Lucia og Barbados, og klarer selvsagt å bli godt lurt av første og beste taxisjåfør som forlanger US 50 for å frakte oss ut til Peak Inn i Chaguaramas som er hvor Makai har befunnet seg de siste ukene. Vi gir faen i kronene, og er i grunn bare veldig glade for å endelig ha kommet frem. Var veldig hyggelig å se igjen Karoline og Lars, og godt å få installert seg i forpiggen.
Det skulle ta et par-tre dager før vi kom oss fra Chaguaramas og Trinidad, men det var for det meste mr Lawrence sin skyld. Han var nemlig mannen som skulle reparere girkassa, men ting tar tid på de breddegradene altså….Vi brukte tiden til å akklimatisere oss, drikke øl, spille biljard, drikke mer øl, lese bøker, en liten ekspedisjon, hører på det lokale VHF nettet kl 08.00 hver morgen, spise verdens beste burgere, drikke enda mer øl, ta feil at sennep og peppersaus osv osv.
En grei start på det hele, men det var en fornøyd gjeng som endelig kom seg derfra, vi var klare for å oppleve mer!!
NB; nå skjer det som ofte skjer på slike turer, man mister totalt kontrollen på dagene, derfor blir det fra nå av bare fra-til, og ingen datoer…sorry…
Trinidad – Grenada; vi la ut fra Chaguaramas på formiddagen, og hadde det blåst riktig vei skulle dette ha tatt en 13-14 timer iflg. skip Karoline, nå ble det ikke slik og det hele tok 25 timer og ble turens desidert lengste etappe. Undertegnede innrømmer glatt at han har vært i bedre form enn under den seilasen, faktisk spiste jeg ingenting på det døgnet, lå for det meste rett ut under åpen himmel og ventet på å komme til et annet sted der det ikke slo og rullet så mye….Gundersen ble også litt småkrank, tom skip Karoline hevdet at for første gang i sitt liv var hun sjøsyk…!!!! Kun sjømannen Lars fra vestre Telemark som klarte seg godt, den karen har saltvann i årene!!!
Underveis fikk vi et lite besøk at et par delfiner, slettes ingen dum opplevelse. Flygefisk så vi til stadighet, heftige saker der de seiler/flyr/flakser bortover i flere titalls meter!!
På Grenada fant vi en rolig og fin bukt, det visste seg at det lå en 4-5 andre norske båter i denne bukten. Vi tok en tur i land, blant annet måtte vi innom Immigration for å stemple inn, en prosess som kan ta motet fra de fleste, ikke langt mellom øyene og du må stemple inn og ut for ikke å få trøbbel. Og til alle LSK fans, vi fant en pub der som het Martins Pub!!! Og ikke minst så vi yachten til gutta i Oasis, et monster av en båt (vi er ganske sikre på at det var de som eide den….men ikke helt sikre).
Grenada – Carriacou; en annen øy, men fortsatt en del av Grenada. Vi la oss i Tyrell Bay sammen med en mange andre båter, også norske. Rare folk disse langseilerne, tror du må være lagd på en litt spesiell måte for å klare å bo og leve i en liten båt over så lang tid. Den merkeligste jeg møtte var en kar fra Stavanger, han seilte alene i ett år, men det var fordi samboer og barn hadde gjort mytteri på Gran Canaria. Etter en samtale på 10 minutter må jeg si jeg forstod samboeren og barna veldig godt…..
Lazy Turtle leverte nydelig italiensk pizza i Tyrell Bay, selvsagt sammen med vårt kjære Carib (det lokale ølet).
Jeg er litt usikker men jeg tror det var på Carriacou vi tok i bruk Fykerud’n for første gang. Det er en genial oppfinnelse, på måte en minispinnaker man spenner over luken i forpiggen slik at beboerne der får en fin og frisk bris gjennom hele natten, helt fantastisk!!! Og selvsagt ble den oppkalt etter Lars Fykerud, en av de tre store spillemennene som har eksistert, selvsagt ikke helt der opp med Myllarguten, men like fullt!!!
Carriacou – Ronde; vi skulle egentlig helt til Union Island, men fordi vi som vanlig kom litt sent i gang, måtte vi legge oss til på denne lille ubebodde øya. Og fordi vi var sent i gang, endte det opp med ankring i mørket. Høres kanskje ikke så ille ut, men for det første er det virkelig mørkt, og for det andre er kart sjelden samsvarende med virkeligheten. Uansett, vi så at det lå to seilbåter der og siktet oss elegant inn mellom dem, ankret opp, drakk noen øl og la oss. Det var en liten overraskelse da vi våknet dagen etter, og oppdaget to små fiskebåter (nesten som små prammer å regne) ligge rett ved oss, det var ingen av oss som så de i mørket kvelden før…..Var kanskje ikke så rart at damen på den ene seilbåten sa: ”Congrat with nice night anchring!!!” da hun padlet forbi…
Ronde – Union Island; vi måtte innom Union Island for å sjekke inn, den øya er en del av Grenadinene, mao et nytt land, og da må det sjekkes inn!!! Igjen var vi nok noe sent ute, skjønner ikke hva det er, men Lars finner alltid noe i motorrommet når vi skal dra, denne gangen var det en alarm som ikke ville gi seg. Resultatet ble nok en nattankring, denne gangen i Clifton på Union Island. Denne var i grunn mer heftig, for det var absolutt ikke noe grønt lys der det skulle være ett…..og mon tro om at det ikke var et par flere røde enn hva kartet sa det skulle være…??? Fulle sjømenn som har laget de kartene, eller kanskje det er fulle sjømenn som står for vedlikehold av bøyer, fyr og lykter??
Uansett, vi klarte det denne gangen også, og våknet opp i Clifton. Var ikke planen å gjøre noe utover her annet enn å sjekke inn og bunkre opp med forsyninger, for nå var lysten stor til å komme oss til Tobago Cays.
Union Island – Tobago Cays; ikke lange seilasen ut til disse 5 småøyene som er ubebodde, faktisk er det laget en nasjonalpark av hele øygruppa. Vi møtte mange underveis som sa at om det var en ting vi skulle få med oss, så var det dette…..og sjelden har så mange hatt så rett!! Det er rett og slett et lite paradis med (som Lonley Planet sier)”turcish sparkling water”, helt fantastisk. Vi snorklet med fisker i all verdens farger, og det aller kuleste, store havskilpadder. I følge Lars kunne disse fantastiske skapningene bli 500 år gamle, men etter litt research viste det seg at 200 år er maks, gammelt nok det altså! Det var så kult å se disse rare dyrene gresse på bunn, ganske så uanfektet av 105 kg blek nordmann rett over seg. Først når du kom inn på 1 meters hold, satte de fart, og ja…..de er raskere i vannet, enn til lands…..mye!!!
12.januar; vi ankommer Martinique etter en lang nok flyreise, og er vel i grunn tilfredse med at vi må ta en overnatting der før vi kan fly LIAT (Karibias svar på Widerøe) ned til Trinidad dagen etter. Vi fikk rom hos han Pascal på Hotel Carib i Forte de France, men skjønte fort at vi skulle være glade for at det ble med den ene natten. Vi tok oss en liten tur ut i byen etter mørkets frembrudd, og det var helt dødt….med unntak av lokale smågangstere som skulle selge oss tvilsomme varer, og slikt er ikke noe for oss!
Ramlet inn på en lokal bar som ble drevet av en overfeit ekkel tysk fyr som hadde rømt fra München for 19 år siden, og som nå solgte overpriset øl i denne svært lite interessante byen. Nei, Martinique var ikke noe for oss…….
13.januar; vi lander på Trinidad etter en liten opp-og-ned-tur innom St. Lucia og Barbados, og klarer selvsagt å bli godt lurt av første og beste taxisjåfør som forlanger US 50 for å frakte oss ut til Peak Inn i Chaguaramas som er hvor Makai har befunnet seg de siste ukene. Vi gir faen i kronene, og er i grunn bare veldig glade for å endelig ha kommet frem. Var veldig hyggelig å se igjen Karoline og Lars, og godt å få installert seg i forpiggen.
Det skulle ta et par-tre dager før vi kom oss fra Chaguaramas og Trinidad, men det var for det meste mr Lawrence sin skyld. Han var nemlig mannen som skulle reparere girkassa, men ting tar tid på de breddegradene altså….Vi brukte tiden til å akklimatisere oss, drikke øl, spille biljard, drikke mer øl, lese bøker, en liten ekspedisjon, hører på det lokale VHF nettet kl 08.00 hver morgen, spise verdens beste burgere, drikke enda mer øl, ta feil at sennep og peppersaus osv osv.
En grei start på det hele, men det var en fornøyd gjeng som endelig kom seg derfra, vi var klare for å oppleve mer!!
NB; nå skjer det som ofte skjer på slike turer, man mister totalt kontrollen på dagene, derfor blir det fra nå av bare fra-til, og ingen datoer…sorry…
Trinidad – Grenada; vi la ut fra Chaguaramas på formiddagen, og hadde det blåst riktig vei skulle dette ha tatt en 13-14 timer iflg. skip Karoline, nå ble det ikke slik og det hele tok 25 timer og ble turens desidert lengste etappe. Undertegnede innrømmer glatt at han har vært i bedre form enn under den seilasen, faktisk spiste jeg ingenting på det døgnet, lå for det meste rett ut under åpen himmel og ventet på å komme til et annet sted der det ikke slo og rullet så mye….Gundersen ble også litt småkrank, tom skip Karoline hevdet at for første gang i sitt liv var hun sjøsyk…!!!! Kun sjømannen Lars fra vestre Telemark som klarte seg godt, den karen har saltvann i årene!!!
Underveis fikk vi et lite besøk at et par delfiner, slettes ingen dum opplevelse. Flygefisk så vi til stadighet, heftige saker der de seiler/flyr/flakser bortover i flere titalls meter!!
På Grenada fant vi en rolig og fin bukt, det visste seg at det lå en 4-5 andre norske båter i denne bukten. Vi tok en tur i land, blant annet måtte vi innom Immigration for å stemple inn, en prosess som kan ta motet fra de fleste, ikke langt mellom øyene og du må stemple inn og ut for ikke å få trøbbel. Og til alle LSK fans, vi fant en pub der som het Martins Pub!!! Og ikke minst så vi yachten til gutta i Oasis, et monster av en båt (vi er ganske sikre på at det var de som eide den….men ikke helt sikre).
Grenada – Carriacou; en annen øy, men fortsatt en del av Grenada. Vi la oss i Tyrell Bay sammen med en mange andre båter, også norske. Rare folk disse langseilerne, tror du må være lagd på en litt spesiell måte for å klare å bo og leve i en liten båt over så lang tid. Den merkeligste jeg møtte var en kar fra Stavanger, han seilte alene i ett år, men det var fordi samboer og barn hadde gjort mytteri på Gran Canaria. Etter en samtale på 10 minutter må jeg si jeg forstod samboeren og barna veldig godt…..
Lazy Turtle leverte nydelig italiensk pizza i Tyrell Bay, selvsagt sammen med vårt kjære Carib (det lokale ølet).
Jeg er litt usikker men jeg tror det var på Carriacou vi tok i bruk Fykerud’n for første gang. Det er en genial oppfinnelse, på måte en minispinnaker man spenner over luken i forpiggen slik at beboerne der får en fin og frisk bris gjennom hele natten, helt fantastisk!!! Og selvsagt ble den oppkalt etter Lars Fykerud, en av de tre store spillemennene som har eksistert, selvsagt ikke helt der opp med Myllarguten, men like fullt!!!
Carriacou – Ronde; vi skulle egentlig helt til Union Island, men fordi vi som vanlig kom litt sent i gang, måtte vi legge oss til på denne lille ubebodde øya. Og fordi vi var sent i gang, endte det opp med ankring i mørket. Høres kanskje ikke så ille ut, men for det første er det virkelig mørkt, og for det andre er kart sjelden samsvarende med virkeligheten. Uansett, vi så at det lå to seilbåter der og siktet oss elegant inn mellom dem, ankret opp, drakk noen øl og la oss. Det var en liten overraskelse da vi våknet dagen etter, og oppdaget to små fiskebåter (nesten som små prammer å regne) ligge rett ved oss, det var ingen av oss som så de i mørket kvelden før…..Var kanskje ikke så rart at damen på den ene seilbåten sa: ”Congrat with nice night anchring!!!” da hun padlet forbi…
Ronde – Union Island; vi måtte innom Union Island for å sjekke inn, den øya er en del av Grenadinene, mao et nytt land, og da må det sjekkes inn!!! Igjen var vi nok noe sent ute, skjønner ikke hva det er, men Lars finner alltid noe i motorrommet når vi skal dra, denne gangen var det en alarm som ikke ville gi seg. Resultatet ble nok en nattankring, denne gangen i Clifton på Union Island. Denne var i grunn mer heftig, for det var absolutt ikke noe grønt lys der det skulle være ett…..og mon tro om at det ikke var et par flere røde enn hva kartet sa det skulle være…??? Fulle sjømenn som har laget de kartene, eller kanskje det er fulle sjømenn som står for vedlikehold av bøyer, fyr og lykter??
Uansett, vi klarte det denne gangen også, og våknet opp i Clifton. Var ikke planen å gjøre noe utover her annet enn å sjekke inn og bunkre opp med forsyninger, for nå var lysten stor til å komme oss til Tobago Cays.
Union Island – Tobago Cays; ikke lange seilasen ut til disse 5 småøyene som er ubebodde, faktisk er det laget en nasjonalpark av hele øygruppa. Vi møtte mange underveis som sa at om det var en ting vi skulle få med oss, så var det dette…..og sjelden har så mange hatt så rett!! Det er rett og slett et lite paradis med (som Lonley Planet sier)”turcish sparkling water”, helt fantastisk. Vi snorklet med fisker i all verdens farger, og det aller kuleste, store havskilpadder. I følge Lars kunne disse fantastiske skapningene bli 500 år gamle, men etter litt research viste det seg at 200 år er maks, gammelt nok det altså! Det var så kult å se disse rare dyrene gresse på bunn, ganske så uanfektet av 105 kg blek nordmann rett over seg. Først når du kom inn på 1 meters hold, satte de fart, og ja…..de er raskere i vannet, enn til lands…..mye!!!
Tobago Cays – Bequai; etter et par-tre dager på Tobago Cays måtte vi komme oss videre, vi var jo tomme for øl for fankern!!! Vi tok sikte på Bequai som vi syntes hørtes bra ut, dels hadde vi lest om øya og dels hadde vi hørt andre gå god for den. Underveis til Bequai passerte vi Mustique, men vi kunne ikke se noe til verken David Bowie, Elton John eller Mick Jagger som alle har kåker på denne privateide øya. De var sikkert ikke hjemme, og da så vi heller ingen grunn til å stikke innom!
Vi ankret opp (i dagslys…!!!) i Port Elisabeth på Bequai, en ganske så fin havn i en ganske så fin by. Helt tilfeldig, men vi timet vårt besøk på øya med en eller annen lokal musikkfestival. Ble derfor en ganske så forrykende fest som endte opp i en annen norsk båt, Ida. Dvs det var vel så vidt undertegnede kom seg opp i den båten, tørr var jeg i hvert fall ikke…. Der ble det både pokerspill og felespill, står litt mer om det på denne norske båtens hjemmeside http://www.vindfang.net/
Bequai – St.Vincent; det nærmet seg til de grader slutten på vårt opphold på Makai, så vi måtte komme oss til St.Vincent hvor vi hadde fly opp til Martinique igjen. Vi fikk ikke gjort noe særlig annet på St.Vincent enn å ta med Lars og Karoline ut på en grei middag som en avslutning på turen. Deretter bare det i seng, men uten særlig søvn…det rullet noe helt hinsides der vi lå, tror ingen sov noe særlig den natten. Samme kunne det være, måtte opp kl 04.30 for å rekke taxi til flyplassen. Og der fikk vi igjen en tur med LIAT, egentlig veldig ok fordi man får sett Karibia fra luften, et ganske pent syn.
28.januar; hjemreisen, etter 12 timer på flyplassen i Martinique, var det 8 timer med fly til Paris. Der satte vi verdensrekord i å rekke flighten til Oslo!!!! Møte med minus 10 grader var alt annet enn gøy….vil bare tilbake!!!
Avslutningsvis vil vi takke Karoline og Lars for en fantastisk tur, vi traff nok helt perfekt ift distansen vi var med på! Det er en tøff og spennende tur dere har lagt ut på, men etter å ha sett dere i aksjon i drøye to uker, Lars som mekaniker og Karoline som skip, er jeg ikke i tvil om at dere vil få et perfekt år, uansett hvor dere måtte la Makai ta dere!!!
Espen aka Bixevov og Stian aka SkoLars
Tentativ plan, A, B og C
Det synes uungåelig å revurdere reiseruta med ujevne mellomrom. Kanskje går det faktisk an å få nok strender og snorkling og svette i sola? Tanken har i hvertfall slått oss, i kombinasjon med at det jo hadde vært hyggelig å ha med båten hjem. Ikke minst kan det bli litt stress å bare bruke seks måneder i Stillehavet. Også er det Machu Pitchu da, man må jo dit på et tidspunkt, kanskje vi bare skal svippe dit, men hva da? Og Canada virker jo spennende, men vil vi egentlig bare være i Vesten? vanskelig, vanskelig. Men praten omhandler nå plutselig mest en nordlig rute, og da la båten overvintre på New Foundland og så hilse på hvalrosser og islendinger neste sommer.Gode råd og forslag og avstemninger mottas med takk i kommentar-feltet!
Sykelige rotter og mus
Ok, vi har ikke veldig gode unnskyldninger for ikke å ha oppdatert bloggen. Ofte har vi ikke hatt tilgang, og ofte har vi hatt bedre ting å ta oss til, men egentlig har vi vel hovedsakelig rett og slett prioritert å ikke gjøre det.
Uansett: Vi befinner oss for tiden på St. Lucia, i Rodney Bay. Vi var på god vei til å forlate øya i går, men så viste det seg at det blåste sterk kuling, og da returnerte vi etter en halvtime og tok nok en nattankring uten skikkelig kart, noe som nok ikke er anbefalt noen som helst steder, men som vi allikevel visstnok har gjort til en god vane. Det eneste minus som var i dummeste laget, var at dingien (i.e. gummibåt på internasjonalt) ble kasta rundt i bølgene, og den stakkars vesle Mercuryen fulgte med rundt og ble slept opp ned og druknet i saltvann uten at noen (vi) tok notis på en god stund. Lars har dermed benyttet ettermiddagen til å demontere hele saken, samt deretter rotfylle godt med CRC 5-56. Og vips! Til alles overraskelse startet den blid og fornøyd igjen på andre drag med tilfredstillende choke. Jeg har, i tillegg til å applaudere da Lars ble så kry etter endt dyst, samtidig fått skiftet et kryssholt som røyk i Portugal og installert en kjølevifte til motorrommet (det er nemlig noe varmere luftlag her enn det Volvoer tilsynelatende er laget for).
Det blir altså fort mye vedlikeholdsarbeid som prioriteres så snart vi ikke har medseilere om bord. I Chaguaramas på Trinidad, hvor vi gikk etter Tobago, fikk vi fikset (kanskje, i hvert fall overhalt) gearkassa som etter tjue dager over Atlanteren plutselig fant på å være lite samarbeidsvillig da vi endelig skulle sette den i reversj ved oppankring i Pirate’s Bay. En svenske trådte hjelpende til og trakk oss på plass (han var selv nummer to i bukta som hadde kommet inn uten fungerende motor, vi var nummer tre av tretti båter). En annen svenske, som senere av en eller annen grunn stakk innom daglig for å avgi misunnelsesverdige rapporter om hummerfangsten sin, informerte oss snarlig om faren for bøter om vi ikke straks meldte oss til ”customs and immigration”. Vi tok straks av sted i land alle fire og tenkte det var lite sannsynlig at offentlige kontorer var åpne første juledag. Men, på vei over fotballbanen, stakk et hode ut av vinduet fra en liten bolig og hoiet fra julebordet: ”Are you looking for customs and immigration?” Vi kunne ikke nekte for det, og mannen i vinduet fortsatte; ”I’ll just finish my christmas dinner, and I’ll be right there.” Så dukket han faktisk opp i kontorluka si en halvtime senere. Fem-seks skjemaer, med stort sett akkurat den samme informasjonen, måtte fylles ut, derav ett som skilte seg ut med å spørre om noen av rottene eller musene om bord hadde dødd en unaturlig død, eller om noen av dem syntes å ha en smittsom sykdom. Jeg dristet meg til å svare avkreftende, i og med at jeg ikke hadde sett noen døde eller syke rotter, og faktisk ingen levende heller om bord.
I Chaguaramas tilegnet vi oss også uante mengder kunnskap om kjetting, faktisk mye mer enn man på forhånd skulle tro det gikk an å vite om kjetting (resymè for spesielt interesserte: Det finnes tre standardkjettinger med 8mm tykkelse, hvorav en omtales enkelt nok som 8 mm(europeisk standard), en som 5/16 inch G3 (også kalt proof coil for å forvirre), og en som 5/16 inch G4 (også kalt high test for å forvirre mer, og gjerne forkortet til HT for å forvirre enda mer). Disse har ulike indre mål, helst kalt pitch påstås det, og vi har for sikkerhetsskyld en ankerkjetting som er 8mm, men uten pitchen til noen av standardene. Dette er viktig fordi produsentene av ankervinsjer lager ulike ”gipsies” (i.e. hjul som drar kjettingen), hvorav Lewmar har to; en passer til 8mm og til G3, og en annen passer til G4, mens Quick har også to; men da en som passer til 8 mm og en annen som passer til både G3 og G4.) I det hele tatt brukte vi vel to uker bare på å forstå hvilken ankervinsj, med hvilken gipsy, som det kanskje gikk an for oss å benytte. Ellers fikk vi sveisa noe som vi trodde var en spinnakerbom, men som viste seg å være en kraftig underdimensjonert spribom til genuaen, og fiksa de hittil lite pålitelige instrumentene som viser dypde, vind og hastighet.
Utenom arbeidstid på Trinidad klarte vi en kveld på øya Gaspar Grande å bevege oss raskt opp trappa til det vi trodde var en pub. Lars nølte en kort stund, og spurte meg om det helt sikkert var en offentlig pub, eller kanskje bare et privathus med julelys og bar og sju gode venner på balkongen. Dette fnyste jeg lett av, og mente at det selvfølgelig var en pub hvor vi kunne søke ly fra det kommende regnet, men om han ville, kunne han jo alltids stille spørsmålet. Mens vi var på god vei inn på terrassen, kom tilsvaret at det var et privathus med privatselskap, men at vi også forsåvidt gjerne måtte bli med på middag og drinker. I og med at vi allerede nesten sto i kjøkkenet, takket vi forsøksvis høflig ja, og endte med å bli sittende lenger enn alle de andre gjestene sammen med eierne Adrian og Kim som egentlig hadde vært på jordomseiling, men blitt sittende fast på Gaspar. Adrian hadde arbeidet i de engelske kullgruvene på seksti-, sytti- og åttitallet, og vi fikk prata en god del skit om Tatcher og Reagan og ikke minst tullle-Bush.
Uansett: Vi befinner oss for tiden på St. Lucia, i Rodney Bay. Vi var på god vei til å forlate øya i går, men så viste det seg at det blåste sterk kuling, og da returnerte vi etter en halvtime og tok nok en nattankring uten skikkelig kart, noe som nok ikke er anbefalt noen som helst steder, men som vi allikevel visstnok har gjort til en god vane. Det eneste minus som var i dummeste laget, var at dingien (i.e. gummibåt på internasjonalt) ble kasta rundt i bølgene, og den stakkars vesle Mercuryen fulgte med rundt og ble slept opp ned og druknet i saltvann uten at noen (vi) tok notis på en god stund. Lars har dermed benyttet ettermiddagen til å demontere hele saken, samt deretter rotfylle godt med CRC 5-56. Og vips! Til alles overraskelse startet den blid og fornøyd igjen på andre drag med tilfredstillende choke. Jeg har, i tillegg til å applaudere da Lars ble så kry etter endt dyst, samtidig fått skiftet et kryssholt som røyk i Portugal og installert en kjølevifte til motorrommet (det er nemlig noe varmere luftlag her enn det Volvoer tilsynelatende er laget for).
Det blir altså fort mye vedlikeholdsarbeid som prioriteres så snart vi ikke har medseilere om bord. I Chaguaramas på Trinidad, hvor vi gikk etter Tobago, fikk vi fikset (kanskje, i hvert fall overhalt) gearkassa som etter tjue dager over Atlanteren plutselig fant på å være lite samarbeidsvillig da vi endelig skulle sette den i reversj ved oppankring i Pirate’s Bay. En svenske trådte hjelpende til og trakk oss på plass (han var selv nummer to i bukta som hadde kommet inn uten fungerende motor, vi var nummer tre av tretti båter). En annen svenske, som senere av en eller annen grunn stakk innom daglig for å avgi misunnelsesverdige rapporter om hummerfangsten sin, informerte oss snarlig om faren for bøter om vi ikke straks meldte oss til ”customs and immigration”. Vi tok straks av sted i land alle fire og tenkte det var lite sannsynlig at offentlige kontorer var åpne første juledag. Men, på vei over fotballbanen, stakk et hode ut av vinduet fra en liten bolig og hoiet fra julebordet: ”Are you looking for customs and immigration?” Vi kunne ikke nekte for det, og mannen i vinduet fortsatte; ”I’ll just finish my christmas dinner, and I’ll be right there.” Så dukket han faktisk opp i kontorluka si en halvtime senere. Fem-seks skjemaer, med stort sett akkurat den samme informasjonen, måtte fylles ut, derav ett som skilte seg ut med å spørre om noen av rottene eller musene om bord hadde dødd en unaturlig død, eller om noen av dem syntes å ha en smittsom sykdom. Jeg dristet meg til å svare avkreftende, i og med at jeg ikke hadde sett noen døde eller syke rotter, og faktisk ingen levende heller om bord.
I Chaguaramas tilegnet vi oss også uante mengder kunnskap om kjetting, faktisk mye mer enn man på forhånd skulle tro det gikk an å vite om kjetting (resymè for spesielt interesserte: Det finnes tre standardkjettinger med 8mm tykkelse, hvorav en omtales enkelt nok som 8 mm(europeisk standard), en som 5/16 inch G3 (også kalt proof coil for å forvirre), og en som 5/16 inch G4 (også kalt high test for å forvirre mer, og gjerne forkortet til HT for å forvirre enda mer). Disse har ulike indre mål, helst kalt pitch påstås det, og vi har for sikkerhetsskyld en ankerkjetting som er 8mm, men uten pitchen til noen av standardene. Dette er viktig fordi produsentene av ankervinsjer lager ulike ”gipsies” (i.e. hjul som drar kjettingen), hvorav Lewmar har to; en passer til 8mm og til G3, og en annen passer til G4, mens Quick har også to; men da en som passer til 8 mm og en annen som passer til både G3 og G4.) I det hele tatt brukte vi vel to uker bare på å forstå hvilken ankervinsj, med hvilken gipsy, som det kanskje gikk an for oss å benytte. Ellers fikk vi sveisa noe som vi trodde var en spinnakerbom, men som viste seg å være en kraftig underdimensjonert spribom til genuaen, og fiksa de hittil lite pålitelige instrumentene som viser dypde, vind og hastighet.
Utenom arbeidstid på Trinidad klarte vi en kveld på øya Gaspar Grande å bevege oss raskt opp trappa til det vi trodde var en pub. Lars nølte en kort stund, og spurte meg om det helt sikkert var en offentlig pub, eller kanskje bare et privathus med julelys og bar og sju gode venner på balkongen. Dette fnyste jeg lett av, og mente at det selvfølgelig var en pub hvor vi kunne søke ly fra det kommende regnet, men om han ville, kunne han jo alltids stille spørsmålet. Mens vi var på god vei inn på terrassen, kom tilsvaret at det var et privathus med privatselskap, men at vi også forsåvidt gjerne måtte bli med på middag og drinker. I og med at vi allerede nesten sto i kjøkkenet, takket vi forsøksvis høflig ja, og endte med å bli sittende lenger enn alle de andre gjestene sammen med eierne Adrian og Kim som egentlig hadde vært på jordomseiling, men blitt sittende fast på Gaspar. Adrian hadde arbeidet i de engelske kullgruvene på seksti-, sytti- og åttitallet, og vi fikk prata en god del skit om Tatcher og Reagan og ikke minst tullle-Bush.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
