Ok, vi har ikke veldig gode unnskyldninger for ikke å ha oppdatert bloggen. Ofte har vi ikke hatt tilgang, og ofte har vi hatt bedre ting å ta oss til, men egentlig har vi vel hovedsakelig rett og slett prioritert å ikke gjøre det.
Uansett: Vi befinner oss for tiden på St. Lucia, i Rodney Bay. Vi var på god vei til å forlate øya i går, men så viste det seg at det blåste sterk kuling, og da returnerte vi etter en halvtime og tok nok en nattankring uten skikkelig kart, noe som nok ikke er anbefalt noen som helst steder, men som vi allikevel visstnok har gjort til en god vane. Det eneste minus som var i dummeste laget, var at dingien (i.e. gummibåt på internasjonalt) ble kasta rundt i bølgene, og den stakkars vesle Mercuryen fulgte med rundt og ble slept opp ned og druknet i saltvann uten at noen (vi) tok notis på en god stund. Lars har dermed benyttet ettermiddagen til å demontere hele saken, samt deretter rotfylle godt med CRC 5-56. Og vips! Til alles overraskelse startet den blid og fornøyd igjen på andre drag med tilfredstillende choke. Jeg har, i tillegg til å applaudere da Lars ble så kry etter endt dyst, samtidig fått skiftet et kryssholt som røyk i Portugal og installert en kjølevifte til motorrommet (det er nemlig noe varmere luftlag her enn det Volvoer tilsynelatende er laget for).
Det blir altså fort mye vedlikeholdsarbeid som prioriteres så snart vi ikke har medseilere om bord. I Chaguaramas på Trinidad, hvor vi gikk etter Tobago, fikk vi fikset (kanskje, i hvert fall overhalt) gearkassa som etter tjue dager over Atlanteren plutselig fant på å være lite samarbeidsvillig da vi endelig skulle sette den i reversj ved oppankring i Pirate’s Bay. En svenske trådte hjelpende til og trakk oss på plass (han var selv nummer to i bukta som hadde kommet inn uten fungerende motor, vi var nummer tre av tretti båter). En annen svenske, som senere av en eller annen grunn stakk innom daglig for å avgi misunnelsesverdige rapporter om hummerfangsten sin, informerte oss snarlig om faren for bøter om vi ikke straks meldte oss til ”customs and immigration”. Vi tok straks av sted i land alle fire og tenkte det var lite sannsynlig at offentlige kontorer var åpne første juledag. Men, på vei over fotballbanen, stakk et hode ut av vinduet fra en liten bolig og hoiet fra julebordet: ”Are you looking for customs and immigration?” Vi kunne ikke nekte for det, og mannen i vinduet fortsatte; ”I’ll just finish my christmas dinner, and I’ll be right there.” Så dukket han faktisk opp i kontorluka si en halvtime senere. Fem-seks skjemaer, med stort sett akkurat den samme informasjonen, måtte fylles ut, derav ett som skilte seg ut med å spørre om noen av rottene eller musene om bord hadde dødd en unaturlig død, eller om noen av dem syntes å ha en smittsom sykdom. Jeg dristet meg til å svare avkreftende, i og med at jeg ikke hadde sett noen døde eller syke rotter, og faktisk ingen levende heller om bord.
I Chaguaramas tilegnet vi oss også uante mengder kunnskap om kjetting, faktisk mye mer enn man på forhånd skulle tro det gikk an å vite om kjetting (resymè for spesielt interesserte: Det finnes tre standardkjettinger med 8mm tykkelse, hvorav en omtales enkelt nok som 8 mm(europeisk standard), en som 5/16 inch G3 (også kalt proof coil for å forvirre), og en som 5/16 inch G4 (også kalt high test for å forvirre mer, og gjerne forkortet til HT for å forvirre enda mer). Disse har ulike indre mål, helst kalt pitch påstås det, og vi har for sikkerhetsskyld en ankerkjetting som er 8mm, men uten pitchen til noen av standardene. Dette er viktig fordi produsentene av ankervinsjer lager ulike ”gipsies” (i.e. hjul som drar kjettingen), hvorav Lewmar har to; en passer til 8mm og til G3, og en annen passer til G4, mens Quick har også to; men da en som passer til 8 mm og en annen som passer til både G3 og G4.) I det hele tatt brukte vi vel to uker bare på å forstå hvilken ankervinsj, med hvilken gipsy, som det kanskje gikk an for oss å benytte. Ellers fikk vi sveisa noe som vi trodde var en spinnakerbom, men som viste seg å være en kraftig underdimensjonert spribom til genuaen, og fiksa de hittil lite pålitelige instrumentene som viser dypde, vind og hastighet.
Utenom arbeidstid på Trinidad klarte vi en kveld på øya Gaspar Grande å bevege oss raskt opp trappa til det vi trodde var en pub. Lars nølte en kort stund, og spurte meg om det helt sikkert var en offentlig pub, eller kanskje bare et privathus med julelys og bar og sju gode venner på balkongen. Dette fnyste jeg lett av, og mente at det selvfølgelig var en pub hvor vi kunne søke ly fra det kommende regnet, men om han ville, kunne han jo alltids stille spørsmålet. Mens vi var på god vei inn på terrassen, kom tilsvaret at det var et privathus med privatselskap, men at vi også forsåvidt gjerne måtte bli med på middag og drinker. I og med at vi allerede nesten sto i kjøkkenet, takket vi forsøksvis høflig ja, og endte med å bli sittende lenger enn alle de andre gjestene sammen med eierne Adrian og Kim som egentlig hadde vært på jordomseiling, men blitt sittende fast på Gaspar. Adrian hadde arbeidet i de engelske kullgruvene på seksti-, sytti- og åttitallet, og vi fikk prata en god del skit om Tatcher og Reagan og ikke minst tullle-Bush.
Uansett: Vi befinner oss for tiden på St. Lucia, i Rodney Bay. Vi var på god vei til å forlate øya i går, men så viste det seg at det blåste sterk kuling, og da returnerte vi etter en halvtime og tok nok en nattankring uten skikkelig kart, noe som nok ikke er anbefalt noen som helst steder, men som vi allikevel visstnok har gjort til en god vane. Det eneste minus som var i dummeste laget, var at dingien (i.e. gummibåt på internasjonalt) ble kasta rundt i bølgene, og den stakkars vesle Mercuryen fulgte med rundt og ble slept opp ned og druknet i saltvann uten at noen (vi) tok notis på en god stund. Lars har dermed benyttet ettermiddagen til å demontere hele saken, samt deretter rotfylle godt med CRC 5-56. Og vips! Til alles overraskelse startet den blid og fornøyd igjen på andre drag med tilfredstillende choke. Jeg har, i tillegg til å applaudere da Lars ble så kry etter endt dyst, samtidig fått skiftet et kryssholt som røyk i Portugal og installert en kjølevifte til motorrommet (det er nemlig noe varmere luftlag her enn det Volvoer tilsynelatende er laget for).
Det blir altså fort mye vedlikeholdsarbeid som prioriteres så snart vi ikke har medseilere om bord. I Chaguaramas på Trinidad, hvor vi gikk etter Tobago, fikk vi fikset (kanskje, i hvert fall overhalt) gearkassa som etter tjue dager over Atlanteren plutselig fant på å være lite samarbeidsvillig da vi endelig skulle sette den i reversj ved oppankring i Pirate’s Bay. En svenske trådte hjelpende til og trakk oss på plass (han var selv nummer to i bukta som hadde kommet inn uten fungerende motor, vi var nummer tre av tretti båter). En annen svenske, som senere av en eller annen grunn stakk innom daglig for å avgi misunnelsesverdige rapporter om hummerfangsten sin, informerte oss snarlig om faren for bøter om vi ikke straks meldte oss til ”customs and immigration”. Vi tok straks av sted i land alle fire og tenkte det var lite sannsynlig at offentlige kontorer var åpne første juledag. Men, på vei over fotballbanen, stakk et hode ut av vinduet fra en liten bolig og hoiet fra julebordet: ”Are you looking for customs and immigration?” Vi kunne ikke nekte for det, og mannen i vinduet fortsatte; ”I’ll just finish my christmas dinner, and I’ll be right there.” Så dukket han faktisk opp i kontorluka si en halvtime senere. Fem-seks skjemaer, med stort sett akkurat den samme informasjonen, måtte fylles ut, derav ett som skilte seg ut med å spørre om noen av rottene eller musene om bord hadde dødd en unaturlig død, eller om noen av dem syntes å ha en smittsom sykdom. Jeg dristet meg til å svare avkreftende, i og med at jeg ikke hadde sett noen døde eller syke rotter, og faktisk ingen levende heller om bord.
I Chaguaramas tilegnet vi oss også uante mengder kunnskap om kjetting, faktisk mye mer enn man på forhånd skulle tro det gikk an å vite om kjetting (resymè for spesielt interesserte: Det finnes tre standardkjettinger med 8mm tykkelse, hvorav en omtales enkelt nok som 8 mm(europeisk standard), en som 5/16 inch G3 (også kalt proof coil for å forvirre), og en som 5/16 inch G4 (også kalt high test for å forvirre mer, og gjerne forkortet til HT for å forvirre enda mer). Disse har ulike indre mål, helst kalt pitch påstås det, og vi har for sikkerhetsskyld en ankerkjetting som er 8mm, men uten pitchen til noen av standardene. Dette er viktig fordi produsentene av ankervinsjer lager ulike ”gipsies” (i.e. hjul som drar kjettingen), hvorav Lewmar har to; en passer til 8mm og til G3, og en annen passer til G4, mens Quick har også to; men da en som passer til 8 mm og en annen som passer til både G3 og G4.) I det hele tatt brukte vi vel to uker bare på å forstå hvilken ankervinsj, med hvilken gipsy, som det kanskje gikk an for oss å benytte. Ellers fikk vi sveisa noe som vi trodde var en spinnakerbom, men som viste seg å være en kraftig underdimensjonert spribom til genuaen, og fiksa de hittil lite pålitelige instrumentene som viser dypde, vind og hastighet.
Utenom arbeidstid på Trinidad klarte vi en kveld på øya Gaspar Grande å bevege oss raskt opp trappa til det vi trodde var en pub. Lars nølte en kort stund, og spurte meg om det helt sikkert var en offentlig pub, eller kanskje bare et privathus med julelys og bar og sju gode venner på balkongen. Dette fnyste jeg lett av, og mente at det selvfølgelig var en pub hvor vi kunne søke ly fra det kommende regnet, men om han ville, kunne han jo alltids stille spørsmålet. Mens vi var på god vei inn på terrassen, kom tilsvaret at det var et privathus med privatselskap, men at vi også forsåvidt gjerne måtte bli med på middag og drinker. I og med at vi allerede nesten sto i kjøkkenet, takket vi forsøksvis høflig ja, og endte med å bli sittende lenger enn alle de andre gjestene sammen med eierne Adrian og Kim som egentlig hadde vært på jordomseiling, men blitt sittende fast på Gaspar. Adrian hadde arbeidet i de engelske kullgruvene på seksti-, sytti- og åttitallet, og vi fikk prata en god del skit om Tatcher og Reagan og ikke minst tullle-Bush.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar