fredag, september 28, 2007
Bald Eagles på Cape Breton Island
Har no komme til Breton Island og seglar for tida rundt midt inne på øya her i det som heiter Braidor Lakes. Villmarka blir stadig tydelegare og landformasjonane minner meir og meir om gamlelandet. Sidan vi snart er ferdig med seilasen så passar denne flytande overgangen til kaldare klima igrunnen veldig bra! I går ankra vi opp like ved eit indianerreservat og det fyrste ein ser ut av gluggen på morgonkvisten er ein svær flott Bald Eagle i toppen av tjurrfurua berre 100m frå båten. Dessverre møtte vi ingen indianarar, men reknar med å sjå Moose og Svartbjønn ein av dagane! Det må vera nokon i området for dei knattar og skyt med riflene sine i åsane her - jaktsesongen er tydeleg i gang. Ørnene her er visstnok ikkje altfor menneskesky så dersom ein mot all formodning skulle vera så heldig å få ein fisk på kroken, så skal den sparast til ørnefor. Men fisket har vore aldeles elendig i det siste. Sjølv investering i lokale krokar har ikkje ført fram - havet virkar totalt daudt. Overfiske har ført til at torsken er freda og restriksjonane på laksefiske er også store. Men noko fisk må det likevel vera, for fuglelivet er variert og rikt. Spesielt er det mykje skarv å sjå, samt suler og måkefugl.
Vi har enno ikkje bestemt kor vi tek båten på land, men det er mange alternativ i området og vi får stadig gode tips. Elles har det nyinnstallerte varmeapparatet vist seg å vera ein stor suksess. Etter nokre dagar i dobble ullplagg, luve og rennande nase, er vi no atter attende til underbukseantrekk. Vel og merke begrensar dette seg til opphaldsroma under dekk, men det er luksus å bli tjurr og varm!
Haustfargane er på veg og likeså startar det snart ein festival her ved navn Celtic Colors. I fylgje dei lokale trekker denne festivalen folkemusikarar frå heile verda, så forhåpentlegvis blir det høve til å få med seg ein konsert eller to.
No ligg tåka tjukk her og regnet har starta så det er vel på tide å starte opp varmeapparatet slik at også Karoline kjem seg ut av dyna! (Klokka er 10 så det er jammen på tide!) Planen var å segle nordover til Sydney i dag, men med denne sikta blir det nok eit døgn til her i Badeck.
TILBAKEBLIKK: EIN DAG PÅ ATLANTEREN
Vi har enno ikkje bestemt kor vi tek båten på land, men det er mange alternativ i området og vi får stadig gode tips. Elles har det nyinnstallerte varmeapparatet vist seg å vera ein stor suksess. Etter nokre dagar i dobble ullplagg, luve og rennande nase, er vi no atter attende til underbukseantrekk. Vel og merke begrensar dette seg til opphaldsroma under dekk, men det er luksus å bli tjurr og varm!
Haustfargane er på veg og likeså startar det snart ein festival her ved navn Celtic Colors. I fylgje dei lokale trekker denne festivalen folkemusikarar frå heile verda, så forhåpentlegvis blir det høve til å få med seg ein konsert eller to.
No ligg tåka tjukk her og regnet har starta så det er vel på tide å starte opp varmeapparatet slik at også Karoline kjem seg ut av dyna! (Klokka er 10 så det er jammen på tide!) Planen var å segle nordover til Sydney i dag, men med denne sikta blir det nok eit døgn til her i Badeck.
TILBAKEBLIKK: EIN DAG PÅ ATLANTEREN
tirsdag, september 18, 2007
Tilbakeblikk: For lenge, lenge siden hadde vi Espen som motor
(Det har nemlig nettopp blitt mulig å legge ut videoer..)
JA TIL STANDARDISERING AV ALT!
Vi er fortsatt ved Halifax. Igjen ligger vi for å fikse. Vi er ikke særlig gode på å beregne tiden det tar, nesten uansett fikseprosjekt. Denne gangen har i hvert fall ingenting gått i stykker, dvs. utenom stor slitasje på ullundertøyet. Vi er i gang med å installere diesel-varmer til salongen og akterlugaren, samtidig som Canadas meteorologiske institutt sender ut ”extrem weather warning” fordi det kommer frost.
Som vanlig tenkte vi at installasjonen skulle bli enkel, det har tross alt vært en liknende varmer i Makai tidligere, før vi overtok den. I to år har jeg irritert meg over store hull i skottene, overflødige ledninger hit og dit og en ekstra dieselkobling som henger, slenger og lekker. Endelig skulle alt dette gis en mening gjennom å gjeninnta sin nyttige karriere i Webastoens tjeneste. Tanken: Vi kjøper en maskin og kobler alt på innen en arbeidsdag, maksimum.
Virkeligheten så jaggu noe annerledes ut: Hullene som er her er for små til dagens moderne modell, og det er ikke lett å bare drille de større når man ikke har støtte for boret i midten, og dessuten har en drill som lades på 230 volt (her er det bare 120 v). Dieselkoblingen kan man ikke bruke, for dagens moderne modell er kresen på mengden og trenger sin egen pumpe, og dessuten er nord-amerikanske gjenger ikke kompatible med metriske skruer og duppeditter. Ledningene som allerede er trukket er i feil tykkelse for dagens moderne modell, og har dessuten ikke kabelsko eller koblinger ikke passer i vårt nyinnkjøpte, foreløpig teoretisk vidunderlige, produkt.
Neste gang noen mobber noen for å standardisere, f.eks. krummingen på bananer eller Microsofts monopol, skal jeg le og peke og gjøre narr for manglende innsikt.
Før vi gikk i butikken og handlet dette varme(u)dyret, ble det faktisk et døgns tid vurdert å seile til Irland i år. Direkte fra St. Johns på New Foundland tar det under to uker, i den teoretiske beregningen 5 knop i snittfart i rett linje (vi seiler normalt litt raskere og litt mindre rett). Det skulle ikke mer til enn en frostmelding og surt regn og tåke og 30 knops vind en dag, før tanken slo ned. Den ble imidlertid ikke tatt helt på alvor før vi hadde sjekket det generelle været som kan forventes, og det var nok ikke så dumt tenkt: Det amerikanske vær-instituttet NOAA har blant annet en fiffig nettside som viser hvor hver orkan som har herjet i Karibien osv. siden 1800-tallet faktisk har endt sin karriere... Man kunne jo tro at de døde ut når vannet ble kaldt, men nei da, de fortsetter like så godt i god form til Grønland eller til havet nettopp mellom her og Irland. Samtdig søkte vi råd hos www.morganscloud.com som også nokså kontant avviste ideen etter august.
Så vi blir ”over here”, har fly hjem 1. November og bør vel kanskje begynne å finne et sted som kunne tenke seg å ha båten også...
Som vanlig tenkte vi at installasjonen skulle bli enkel, det har tross alt vært en liknende varmer i Makai tidligere, før vi overtok den. I to år har jeg irritert meg over store hull i skottene, overflødige ledninger hit og dit og en ekstra dieselkobling som henger, slenger og lekker. Endelig skulle alt dette gis en mening gjennom å gjeninnta sin nyttige karriere i Webastoens tjeneste. Tanken: Vi kjøper en maskin og kobler alt på innen en arbeidsdag, maksimum.
Virkeligheten så jaggu noe annerledes ut: Hullene som er her er for små til dagens moderne modell, og det er ikke lett å bare drille de større når man ikke har støtte for boret i midten, og dessuten har en drill som lades på 230 volt (her er det bare 120 v). Dieselkoblingen kan man ikke bruke, for dagens moderne modell er kresen på mengden og trenger sin egen pumpe, og dessuten er nord-amerikanske gjenger ikke kompatible med metriske skruer og duppeditter. Ledningene som allerede er trukket er i feil tykkelse for dagens moderne modell, og har dessuten ikke kabelsko eller koblinger ikke passer i vårt nyinnkjøpte, foreløpig teoretisk vidunderlige, produkt.
Neste gang noen mobber noen for å standardisere, f.eks. krummingen på bananer eller Microsofts monopol, skal jeg le og peke og gjøre narr for manglende innsikt.
Før vi gikk i butikken og handlet dette varme(u)dyret, ble det faktisk et døgns tid vurdert å seile til Irland i år. Direkte fra St. Johns på New Foundland tar det under to uker, i den teoretiske beregningen 5 knop i snittfart i rett linje (vi seiler normalt litt raskere og litt mindre rett). Det skulle ikke mer til enn en frostmelding og surt regn og tåke og 30 knops vind en dag, før tanken slo ned. Den ble imidlertid ikke tatt helt på alvor før vi hadde sjekket det generelle været som kan forventes, og det var nok ikke så dumt tenkt: Det amerikanske vær-instituttet NOAA har blant annet en fiffig nettside som viser hvor hver orkan som har herjet i Karibien osv. siden 1800-tallet faktisk har endt sin karriere... Man kunne jo tro at de døde ut når vannet ble kaldt, men nei da, de fortsetter like så godt i god form til Grønland eller til havet nettopp mellom her og Irland. Samtdig søkte vi råd hos www.morganscloud.com som også nokså kontant avviste ideen etter august.
Så vi blir ”over here”, har fly hjem 1. November og bør vel kanskje begynne å finne et sted som kunne tenke seg å ha båten også...
søndag, september 09, 2007
Siste stopp - Canada
Etter Rockland dro Lars og jeg videre til nasjonal parken Acadia og øya Mount Desert Island. Vi klatret oss opp til Mount Cadillac (femhundre og no' meter), hvor man teoretisk kan være de første i USA som ser sola stå opp. Etter to timers stigning i røys, var det eneste kjipe at toppen var full med biler, på amerikansk vis. Vi ble et par dager ved øya og vente på at meldingene om 30 knops vind skulle gå over, og 4. september kjørte vi sikk-sakk ut mellom hummertegnen og satte kurs for Nova Scotia. 5 nautiske utenfor kysten hadde hummerfiskerne gitt opp, og vi kunne igjen sette Ragna i arbeid, endelig. Vinden var super fra nordvest og vi fosset fint over til Yarmouth på kanskje 18 timer.
Innsjekkingen til Canada gikk glatt, hovedsakelig på telefon, og heldigvis ble ingen spørsmål stilt vedr. våre (manglende) tillatelser for USA. Vi har nemlig aldri fått svar fra immigrasjonen der, siden vi sendte søknad om forlengelse i juni. Jeg har kontrollert at posten kom fram, men i frykt for et negativt svar har vi vel aldri vært på hugget for å høre om hvordan ståa egentlig har vært. Derfor sjekket vi aldri ut av USA, noe som trolig heller ikke skal være nødvendig når man går til Canada (så vidt jeg har skjønt). Mange land sjekker forrige lands tillatelser, slik at de kan kontrollere at man ikke lyver på datoene for avreise eller ankomst - men (puhh) ikke her.
Det finnes imidlertidig ikke kart for Nova Scotia eller New Foundland for andre enn handelsflåten, og heller ikke er det skrevet noen cruising guider. Vi driver dermed med en liten gjettekonkurranse hver dag for å finne gode ankringsteder og matbutikker og diesel utenom det som er omtalt i Lonely Planet..Hittil har vi truffet fortreffelig, og ikke minst kommet over noen flotte hvite strender (med 14 graders badetemperatur) og er for tiden i sjarmerende Lunenburg sør for Halifax. Vi holder et lite øye med stormen Gabriella som visstnok er på vei hitover fra North Carolina, og ellers seiler gradvis nordover og tar på oss flere og flere lag med ull.
Innsjekkingen til Canada gikk glatt, hovedsakelig på telefon, og heldigvis ble ingen spørsmål stilt vedr. våre (manglende) tillatelser for USA. Vi har nemlig aldri fått svar fra immigrasjonen der, siden vi sendte søknad om forlengelse i juni. Jeg har kontrollert at posten kom fram, men i frykt for et negativt svar har vi vel aldri vært på hugget for å høre om hvordan ståa egentlig har vært. Derfor sjekket vi aldri ut av USA, noe som trolig heller ikke skal være nødvendig når man går til Canada (så vidt jeg har skjønt). Mange land sjekker forrige lands tillatelser, slik at de kan kontrollere at man ikke lyver på datoene for avreise eller ankomst - men (puhh) ikke her.
Det finnes imidlertidig ikke kart for Nova Scotia eller New Foundland for andre enn handelsflåten, og heller ikke er det skrevet noen cruising guider. Vi driver dermed med en liten gjettekonkurranse hver dag for å finne gode ankringsteder og matbutikker og diesel utenom det som er omtalt i Lonely Planet..Hittil har vi truffet fortreffelig, og ikke minst kommet over noen flotte hvite strender (med 14 graders badetemperatur) og er for tiden i sjarmerende Lunenburg sør for Halifax. Vi holder et lite øye med stormen Gabriella som visstnok er på vei hitover fra North Carolina, og ellers seiler gradvis nordover og tar på oss flere og flere lag med ull.
Hvor er Moby Dick?
Hval så vi lite av i Maine, ikke minst kanskje fordi vi holdt oss innaskjærs for det meste av tiden. Niser og sel har imidlertid dukket hodene eller finnene sine opp over havflaten til stadighet, og vi kom over en duppende stor finne som viste seg tilhøre en kanskje 50 kilos tjukk ”sunfish” som de heter her, mer kjent som månefisk på norsk.'
Lars og jeg hadde imidlertid sett mye hval (hump-back whale) nord for Cape Cod tidligere, og hadde også rukket å skryte nok av det til at Siri, Are og kompani nok anså det hele som et løfte om at vi ikke ville kunne unngå å se mer oppover Maine. Jeg ble ihvertfall orientert om at en hval-garanti var gitt Kasper idet han syttende mai i Oslo hadde sluppet taket i delfin-gassballongen sin. Heldigvis er han liten nok til å bli distrahert (fortsatt lettlurt enn så lenge) av andre ting, og de relativt voksne, Lars og meg inkludert, var nok mere skuffet. Vilde var uansett fornøyd så lenge noen gadd å holde henne så hun kunne hoppe (dvs. at hun eller støttekontakten tar knebøy).
Qvale-Seterelvs tok avskjed i Rockland etter omkring to fine uker. Maine bød på fint vær og behagelig vind, med bare en morgen med tåke og ikkeno’ regn. Den besøkende gjengen bød på perfekt selskap og behagelig avslappende etapper hvor vi fikk sett store deler av kysten av Maine. Det er en veldig fin skjærgård å seile i, dog ganske liknende hjemlige farvann. En amerikaner vi møtte mente treffende at fjord-Norge var som Maine på stereoider. 
Ikke minst vært særlig hyggelig å ha folk ombord i USA; tildigere har vi stort sett alltid møtt mange andre langturseilere som det er lett å ta kontakt med, ta en øl eller arrangere grilling på stranden med. I USA er det lenger mellom disse, og desto flere 60-åringer på dagstur på sjøen. Ikke noe vondt i det, men det gjør at vi er mer bare Lars og meg. I tillegg har USA en dårlig vane med å bare tilby restauranter med spiseplikt, og det er faktisk overraskende vanskelig å komme over en helt regulær bar eller pub i småstedene ved kysten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
