JA TIL STANDARDISERING AV ALT!

Vi er fortsatt ved Halifax. Igjen ligger vi for å fikse. Vi er ikke særlig gode på å beregne tiden det tar, nesten uansett fikseprosjekt. Denne gangen har i hvert fall ingenting gått i stykker, dvs. utenom stor slitasje på ullundertøyet. Vi er i gang med å installere diesel-varmer til salongen og akterlugaren, samtidig som Canadas meteorologiske institutt sender ut ”extrem weather warning” fordi det kommer frost.

Som vanlig tenkte vi at installasjonen skulle bli enkel, det har tross alt vært en liknende varmer i Makai tidligere, før vi overtok den. I to år har jeg irritert meg over store hull i skottene, overflødige ledninger hit og dit og en ekstra dieselkobling som henger, slenger og lekker. Endelig skulle alt dette gis en mening gjennom å gjeninnta sin nyttige karriere i Webastoens tjeneste. Tanken: Vi kjøper en maskin og kobler alt på innen en arbeidsdag, maksimum.

Virkeligheten så jaggu noe annerledes ut: Hullene som er her er for små til dagens moderne modell, og det er ikke lett å bare drille de større når man ikke har støtte for boret i midten, og dessuten har en drill som lades på 230 volt (her er det bare 120 v). Dieselkoblingen kan man ikke bruke, for dagens moderne modell er kresen på mengden og trenger sin egen pumpe, og dessuten er nord-amerikanske gjenger ikke kompatible med metriske skruer og duppeditter. Ledningene som allerede er trukket er i feil tykkelse for dagens moderne modell, og har dessuten ikke kabelsko eller koblinger ikke passer i vårt nyinnkjøpte, foreløpig teoretisk vidunderlige, produkt.

Neste gang noen mobber noen for å standardisere, f.eks. krummingen på bananer eller Microsofts monopol, skal jeg le og peke og gjøre narr for manglende innsikt.

Før vi gikk i butikken og handlet dette varme(u)dyret, ble det faktisk et døgns tid vurdert å seile til Irland i år. Direkte fra St. Johns på New Foundland tar det under to uker, i den teoretiske beregningen 5 knop i snittfart i rett linje (vi seiler normalt litt raskere og litt mindre rett). Det skulle ikke mer til enn en frostmelding og surt regn og tåke og 30 knops vind en dag, før tanken slo ned. Den ble imidlertid ikke tatt helt på alvor før vi hadde sjekket det generelle været som kan forventes, og det var nok ikke så dumt tenkt: Det amerikanske vær-instituttet NOAA har blant annet en fiffig nettside som viser hvor hver orkan som har herjet i Karibien osv. siden 1800-tallet faktisk har endt sin karriere... Man kunne jo tro at de døde ut når vannet ble kaldt, men nei da, de fortsetter like så godt i god form til Grønland eller til havet nettopp mellom her og Irland. Samtdig søkte vi råd hos www.morganscloud.com som også nokså kontant avviste ideen etter august.

Så vi blir ”over here”, har fly hjem 1. November og bør vel kanskje begynne å finne et sted som kunne tenke seg å ha båten også...