Hvor er Moby Dick?
Hval så vi lite av i Maine, ikke minst kanskje fordi vi holdt oss innaskjærs for det meste av tiden. Niser og sel har imidlertid dukket hodene eller finnene sine opp over havflaten til stadighet, og vi kom over en duppende stor finne som viste seg tilhøre en kanskje 50 kilos tjukk ”sunfish” som de heter her, mer kjent som månefisk på norsk.'
Lars og jeg hadde imidlertid sett mye hval (hump-back whale) nord for Cape Cod tidligere, og hadde også rukket å skryte nok av det til at Siri, Are og kompani nok anså det hele som et løfte om at vi ikke ville kunne unngå å se mer oppover Maine. Jeg ble ihvertfall orientert om at en hval-garanti var gitt Kasper idet han syttende mai i Oslo hadde sluppet taket i delfin-gassballongen sin. Heldigvis er han liten nok til å bli distrahert (fortsatt lettlurt enn så lenge) av andre ting, og de relativt voksne, Lars og meg inkludert, var nok mere skuffet. Vilde var uansett fornøyd så lenge noen gadd å holde henne så hun kunne hoppe (dvs. at hun eller støttekontakten tar knebøy).
Qvale-Seterelvs tok avskjed i Rockland etter omkring to fine uker. Maine bød på fint vær og behagelig vind, med bare en morgen med tåke og ikkeno’ regn. Den besøkende gjengen bød på perfekt selskap og behagelig avslappende etapper hvor vi fikk sett store deler av kysten av Maine. Det er en veldig fin skjærgård å seile i, dog ganske liknende hjemlige farvann. En amerikaner vi møtte mente treffende at fjord-Norge var som Maine på stereoider. 
Ikke minst vært særlig hyggelig å ha folk ombord i USA; tildigere har vi stort sett alltid møtt mange andre langturseilere som det er lett å ta kontakt med, ta en øl eller arrangere grilling på stranden med. I USA er det lenger mellom disse, og desto flere 60-åringer på dagstur på sjøen. Ikke noe vondt i det, men det gjør at vi er mer bare Lars og meg. I tillegg har USA en dårlig vane med å bare tilby restauranter med spiseplikt, og det er faktisk overraskende vanskelig å komme over en helt regulær bar eller pub i småstedene ved kysten.
Hval så vi lite av i Maine, ikke minst kanskje fordi vi holdt oss innaskjærs for det meste av tiden. Niser og sel har imidlertid dukket hodene eller finnene sine opp over havflaten til stadighet, og vi kom over en duppende stor finne som viste seg tilhøre en kanskje 50 kilos tjukk ”sunfish” som de heter her, mer kjent som månefisk på norsk.'
Lars og jeg hadde imidlertid sett mye hval (hump-back whale) nord for Cape Cod tidligere, og hadde også rukket å skryte nok av det til at Siri, Are og kompani nok anså det hele som et løfte om at vi ikke ville kunne unngå å se mer oppover Maine. Jeg ble ihvertfall orientert om at en hval-garanti var gitt Kasper idet han syttende mai i Oslo hadde sluppet taket i delfin-gassballongen sin. Heldigvis er han liten nok til å bli distrahert (fortsatt lettlurt enn så lenge) av andre ting, og de relativt voksne, Lars og meg inkludert, var nok mere skuffet. Vilde var uansett fornøyd så lenge noen gadd å holde henne så hun kunne hoppe (dvs. at hun eller støttekontakten tar knebøy).
Qvale-Seterelvs tok avskjed i Rockland etter omkring to fine uker. Maine bød på fint vær og behagelig vind, med bare en morgen med tåke og ikkeno’ regn. Den besøkende gjengen bød på perfekt selskap og behagelig avslappende etapper hvor vi fikk sett store deler av kysten av Maine. Det er en veldig fin skjærgård å seile i, dog ganske liknende hjemlige farvann. En amerikaner vi møtte mente treffende at fjord-Norge var som Maine på stereoider. 
Ikke minst vært særlig hyggelig å ha folk ombord i USA; tildigere har vi stort sett alltid møtt mange andre langturseilere som det er lett å ta kontakt med, ta en øl eller arrangere grilling på stranden med. I USA er det lenger mellom disse, og desto flere 60-åringer på dagstur på sjøen. Ikke noe vondt i det, men det gjør at vi er mer bare Lars og meg. I tillegg har USA en dårlig vane med å bare tilby restauranter med spiseplikt, og det er faktisk overraskende vanskelig å komme over en helt regulær bar eller pub i småstedene ved kysten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar