Maine med Qvale-Seterelvs

Veldig fint og bra bryllup, og svært hyggelig å treffe gode venner og familie. Likevel kanskje litt vel mye snakk og tanker om jobb og karriere i blant, og da er det nok best å trekke seg tilbake til den lille verdenen på Makai hvor man slipper, enn så lenge, å forholde seg til slikt. Lars hadde vært en tur i Baltimore og truffet kompisen Jean-Paul fra high school-dagene i Houston for utallige år siden.

Yachtklubben Orient Heights i Boston hadde ihvertfall huset Makai gratis på bøye i fjorten dager, og Lars var på ordentlig god fot og inne i sjargongen til de lett mafia-inspirerte/infiserte gutta i baren. Det var blant annet en tidligere-bankraner-nå-bussjåfør og en svært rasistisk politimann i rekkene, men de var svært vennlige og spanderte inn i natten og satte oss avgårde femtende august, med klubbens t-skjorte og hettegenser i gave. Da var også Are og Siri og Kasper (4 år) og Vilde (7 mnd) kommet ombord for å bli med oppover kysten et par uker.
Badevaktene på stranda innenfor var for øvrig ikke like vennligsinnede som folka i baren på Orient Heights. Da Siri forsøkte å la Kasper (fire år) vasse med redningsvesten på, kom en streng vakt (seksten år) med pekefingeren og henviste til skiltet (som normalt) ”oppblåsbare flyteelementer ikke tillatt”. Et tappert forsøk på rasjonell diskusjon om at redningsvesten ikke var oppblåsbar, og om hvorfor det skulle være forbudt å sikre et barn, nådde ikke langt. Tilsvarende fjollete badevakter møtte vi også i parken i Boston og i Rockport. I den store og grunne badedammen forsøkte de sperre av et område på en kvadratmeder med plastkjegler der en liten gutt hadde tisset, og i Rockport opprettholdt de et forbud om å ro jolla inn for å sette av folk til en stor rommelig strand.

Attende august ankom vi Maine, via Rockport og Isles of Shoal (som ombord helst går under ”Isjlåsjlålsj” i tradisjon med øya ”sjemagsjuegue” og sausen ”winsjesjesjesj”). Små søte hummerhavner har vært populære ankringssteder for oss, f.eks. på Cape Porpoise, og vi har mirakuløst klart å kjøre slalom mellom de uttallige og allestedsnærværende hummertegnene uten å sette noen i propellen (ennå).

Fiskelykken har, til Ares store frustrasjon, ikke akkurat vært på topp, men han klarte nå ihvertfall å skape baluba ombord da en fire kilos hai, dvs. ”Spiny dogfish” huket seg på. Etter elegant dissikering viste den seg å ha fem små levende babyhaier i magen. Kasper gikk bananas og klarte hverken å tenke på eller snakke om noe annet resten av dagen. Han fikk også æren av å kaste de uti igjen.Den store haien ble kokt og, til familien Qvale-Seterelvs store skuffelse, servert til middag. Lars og Karoline hadde akkurat rukket å bli passe smittet med småbarnas snørrete neser, og hadde dermed bedøvet smaksløkene nok til å spise seg gode og mette. Senere har Are greid å hale i land en makrell som forsvant til frokost og, til slutt, en uheldig måke som druknet i strabasene med å få den av kroken.