Propellpåske og TjukkeMaria

Lenge sidan sist no folkens, men for dei som måtte lure så er me framleis VELDIG i live her borte i vest. For tida ligg me ankra opp midt mellom diverse casino og cruisebåtar i James Bond landskapet Nassau, Bahamas. Den kanskje minst interessante staden på seilasen så langt, men tvingande nødvendig pga at amerikanerane ikkje vil la oss kome inn i landet sitt direkte frå Cuba. Målet er å fylgje Golf Straumen mot North-Carolina så snart vinden snur og løyar (og sjølvmeldinga meiner futen framleis at me må levere fyrst). I ferieparadiset Bahamas har det dei siste 5 dagane blåse 25 knop (kuling) frå aust-nordaust, men det ser ikkje ut til å gje seg med det fyrste.

Etter Cayo Largo på Cuba, tok vi noen dagers (15.-19.mars) korte seilaser innenfor revet ved Archipielago de los Canarreos, på 2-3 meters dyp hele dagen. Det er noe nervepirrende med båt med 1,85m dybde og korallhoder som ikke finnes på noe kart, men alt er jo gøy når det går glitrende. Øyene her er slettes ikke bebodd av mennesker, men er isteden fylt opp med like sjarmerende aper (grønne aper, direkte oversatt), villsvin og noen gigantiske iguaner på kanskje 40 kilo som til stadighet skremmer apene inn i mangrovene og veser surt mot luskende fotografer. Korallene utenfor står heller ikke tilbake for noe, og stor barracuda er det så mye av at man blir lei av å fiske og redd for å bade.

Noen glade fiskere møtte oss i Pasa del Rosario, og ville bytte bort fisk og hummer mot rom og sigaretter. De ble skikkelig nedfor da vi meldte at vi dessverre kun hadde penger å betale med, og svært lite verdifull naturalia av den typen (i.e., som ikke trengte selv). Vi fikk nå overtalt dem til å gi oss fem feite hummer mot fem pesos (ca. 30 kr), men fornøyde var de ikke. Det er faktisk litt morsomt, for røyk og rom er bortimot de to eneste varene som er billige og lett tilgjengelig på Cuba. Andre har bedt om ”vestlige” ting, som klær, penner, tyggegummi, lightere og selvsagt penger, i bytte for mat eller tjenester, men disse gutta var fast bestemte på at det egentlig var bare røyk og rom som gjaldt.

Maria la Gorda (Cuba) (Tjukke Maria dir. oversatt)
Etter eit døgn til sjøs ankra me 20. mars opp ved Maria la Gorda i ei bukt på sørvest-spissen av Cuba. Etter godt over ein månad i landet hadde vi beslutta å ta turen til Mexico for å bunkre opp, møte indianerar og få litt avveksling frå spartansk Cubansk kosthald (krydder eller saus er ikkje-eksisterande). Maria peka seg ut som ein fin stad for utsjekking, men før me kom oss av garde hadde det gått ei veke. Maria visa seg å vera eit dykkeparadis av dei sjeldne med krystallklart turkis vatn og myriader av fisk leikande langs ein undersjøisk vegg av korall og grotter. I tillegg til hyggelege folk på land gjorde møtet med to franske godt vaksne langturseglarar sitt til at vi blei verande lengre enn planlagt. Karane hadde vore på farten i snart 3 år og var på veg heim til Bretagne. Dei var like elendige i engelsk som me er i fransk, men likevel var humoren og kommunikasjonen på plass frå fyrste stund. Det var ei sann glede å vera saman med Ivan og Pierre – Ivan diska opp med herlege franske fiskerettar og tilhøyrande vin. (Karane hadde sjølvsagt tømt vinkjellaren på 210 liter medbrakt frå vinlandet, men hadde i Venezuela bunkra opp med nytt tilsvarande kvantum.) Begge var dykkarinstruktørar og hadde for sikkerhetsskuld med seg komplett dykkarutstyr for 6 mann samt kompressor.

Me dykka, snorkla, drakk vin og hadde det fint der i Maria. Største fisken me såg var ein Tarpon på kanskje 50 kg, men det var kombinasjonen av uendeleg klart vatn og fisk og fargar over alt som gjorde det største inntrykket. Det var ubeskriveleg vakkert. Ikkje lett å lette anker frå den staden der, men me gjorde det – og etter godt og vel eit døgn, på tvers av Golfstraumens brottsjøar, var me framme i:

Isla Mujeres (Mexico)
...og her skulle vi bli ufrivillig lenge. Vi begynte med en plan om at vi skulle male på nytt bunnstoff, og altså ta båten på land i tre-fire døgn. Vi hadde også noen mindre ting som skulle sjekkes, bl.a. tok vi inn litt mye vann i propellakslingen. Andre delen av planen besto i å få sett noen Maya-strukturer og reise innenlands en ukes tid.

Det var påskestopp for det aller meste da vi forsøkte sjekke priser og tilgjengelighet på slippen, og ferieøya Isla Mujeres var stappfull av amerikanere på ”spring break”. Etter to netter stakk vi av gårde mot ferja til fastlandet med båten ankret opp i den beskyttede bukta med, i følge losen og cruising-guiden, bunnforhold med ”excellent holding for anchoring”. Javisst, ja, ikke noen vits i å betale for dyre marinaer da. Hadde det bare ikke vært for at jevnlige orkaner fosser over og tar med seg det som er av god sand å ankre i…. Vi rakk akkurat å låse dingyen og kjøpe ferjebillettter i luka, før en heseblesende naboseiler hentet oss inn og sa at båten vår dregget (i.e. ankeret mister taket og båten driver) og fem mann var ombord Makai for å redde vår og sine egne båter fra å kræsje eller gå på grunn. Litt pinlig er det jo, men det gikk svært bra selv om Makai hadde drevet kanskje 400 m tvers over leia og elegant sneiet flere andre båter. Vi fikk startet opp og dro inn til en marina, og fikk takket hjelperne våre over VHF'en på morgenens cruising-nett. Så forsøkte vi oss på nytt, og tok ferja til Cancun og bussen til Merida.

I Merida var me tre gode dagar og tida gjekk med til sløving ved hotellbassenget samt restaurantering og beundring av lokalt natteliv. Hovudgata i byen blei nemleg kvar kveld gjort om til eit dansegolv med eit utall musikantar konkurrerande om dei danseglades gunst. Me er i Mexico, men det er Cubansk musikk som fyller natta. Og det blir dansa salsa, salsa og atter salsa – gamle og unge om ein annan. Eit ektepar godt oppe i 80-åra svinga seg med størst lyst av alle og gjorde sitt til at folk samla seg i hopetall langs fortau og bord. Karoline hadde salsatrinna inne frå tidlegare studietid i landet, mens eg havna rett på swingen. Ikkje enkel den der hoftevrikksalsaen altså…

Etter Merida gjekk turen i leigebil tilbake mot Cancun, men på vegen besøkte me Maya-ruinene i Chichen Itza og dykka i zenoter ved Tulum. Soltempelet med avanserte akustiske egenskapar og kalenderfunksjonar imponerte. Berre dagar tidlegare hadde tempelet under vårjamndøgnets sol kasta skugge av ein drake som bit seg sjølv i halen. Dette fenomenet gjekk me dessverre glipp av, men storslagent var det like fullt i Chichen. Like spesielt var det å dykke i zenotene. Dette er grotter i limestone med stalagmitt- og stalakittformasjonar danna av vidstrekte underjordiske elvesystem. Heile Yucutan-halvøya er full av desse og det spekulerast i om dei ble danna då meteoritten som kanskje drap alle dinosaurene datt ned i nabolaget for ein god del år sidan.

Tilbake ombord på Isla Mujeres fikk vi heist båten på land. Til vår overraskelse viste det seg at propellen var gåen; de tidligere tannhjulene i foldepropellen var tilnærmet forduftet, og vi måtte til å bestille ny fra Miami. I tillegg er det i Mexico tillatt med mer gift mot planter og skjell i bunnstoffet enn i Europa og Nord-Amerika, så vi skjønte raskt at vi måtte skrape bort alt det gamle, som seg hør og bør når man skifter bunnstoff. Altså gikk det opp for oss at dette kom til å ta betraktelig mer enn tre dager, og vi forsøkte hyre inn bistand til å pusse og male. Det var ikke så vellykket; første fyren møtte aldri opp, og andre fyren gjorde et elendig arbeid. I tillegg hadde vi ikke vann eller elektrisitet med 230 volt tilgjengelig, noe som var avtalt på forhånd.

Vi endte opp med 2 uker på land, men bortsett fra pengene i dagsleie på slippen, led vi ingen større nød. Et fortreffelig canadisk-amerikansk par, Tom og Megan, bygde en katamaran (en Gaia 62 ft) på fjerde året ved siden av oss (han hadde lovet henne en gang i begynnelsen av århundret at det skulle ta seks måneder, nå håpet de på seks år), og ­ga oss vann og lånte oss slipemaskiner til 120 volt. Det ble mange lange kvelder på den lokale tacorían ved baseballbanen, og verftets mekaniker og broren hans (som presenterte seg selv uten yrkesspesialitet, men som veldig flink til å løfte ting) fulgte ofte med. Tom og Megan jobbet en dag på vår båt, og da vi var i vannet igjen jobbet vi en dag for dem.