Bjørn og bobler

Makai befinner seg faktisk i faktisk i Sydney – dvs. nordøst på Cape Breton Island nord på Nova Scotia. Det er en by med 26000 innbyggere, hvor kullgruver og stålverk ble stengt for få år siden, og arbeidsløsheten er stor, og nesten alle unge reiser til oljen i Alberta. Canada gikk bananas av stolthet for noen uker siden da dollaren deres gikk i par med den amerikanske – valutaen her varierer like mye med oljeprisen som i Norge. Torsken i Atlantern ble fredet pga alvorlig overfiske i 2003, og her ber de, som i Nord-Norge, om at man skal borre på oljefunn for å forhindre full fraflytting.

Vi skal ta opp båten der for vintern - det er mer praktisk enn i Newfoundland, i tillegg til at det er tette sterke lavtrykk som kommer oppover kysten for tiden - forrige dagen med omkring 50-60 knop. Vi har blitt tatt svært godt vare på, og har kommet oss på bygdefester og lokale middager hos Clary og Reena i særdeleshet: De har fylt stua med trommesett, gitarer, forsterkere osv. og har åpent hus med ymse jamming hver lørdag, hele året. De har også to ørretdammer rett utenfor stuedøra og hadde en lokal festival i sommer i "hagen", med utbygget veranda som scene.

Vi, derimot, er i Newfoundland; har leid en bil og er i skrivende stund kommet rett ut av boblebadet - det er en av fordelene med å reise i huttaheiti utenom sesongen - det blir relativt rimelig. Vi er på vei til Leiv Eriksons ankomststed i Amerika, og det aller meste dreier seg om vikinger her på nordtuppen. Stacy og Kier, som vi møtte i marinaen New York, er i gang med å overta familiens syltetøyproduksjon, og vi er allerede huset hos familiemedlemmene en gang lenger sør, og blir vel overnattende hos dem en natt eller to fra i morgen.

Forrige dagen løp vi for øvrig inn i elger, ryper og ferske bjørnespor på vei opp og ned Gros Morne, i.e. det høyeste fjellet i Gros Morne nasjonalpark (med UNESCO-godkjennelse og greier). Dyra er totalfredet, og lot oss gå skravlende og intetanende mot dem; elger synes 15 meter er en fin avstand til folk, mens rypene ikke blunker før man er tre meter innpå. Bjørnens toleransegrense er vi noe mer usikre på, og det er kanskje like greit.