Siste fjord

Vi kom fint over sjøen, dog med motor siste døgn. Kameraet var også glemt igjen hjemme, så ingen bilder er tatt...
Da gjenstår bare siste fjord første helg i september, så er vi rundt!

Seismologer med kanoner

Vi har lite vind, men sol ved N58.31 E003.43. Mye motor i natt mellom
oljeriggene, og ble kalt opp av noen seismologer som kjørte frem og
tilbake og skjøt med vannkanoner! Er ved Lindesnes rundt lunsj lørdag,
antageligvis. Ellers er det musikk, øl og bøker det går i :-)

0stlige halvkule

Da har vi passert nullmeridianen og er endelig tilbake på den
østlige halvkule :-) Kommet til N59.31 E000.12 (28/8 kl. 13.30 GMT).
Foreløpig er det lite som skjer, vi smiger oss av gårde i en langsom
kryss; 4.5 knop med lettvindsgenua, store og mesan. Skipene begynner å bli
litt flere, så noe er det jo å holde utkikk etter plutselig.

Vi sikter fortsatt på Lindesnes, og Siri og Lena skal vi få hjem til
lørdag kveld fra ett eller annet sted på sørkysten.

Hjemover!?

Lena, Siri og jeg befinner oss mellom Færøyene og Shetland, nærmere
bestemt på N60.48 W003.41 (27/8, kl. 13.50 gmt). Etter en tre timer
forsinket flyreise fra Stavanger, landet vi mandag i Torshavn, og gjorde
all nødvendig klargjøring tirsdag før kl. 16, da vi satte ut.

Første forsøk på å seile endte i en uforskyldt spjæring av genuaen, og vi
krysser Nordsjøen for andre gang uten den. Denne gangen er den langt
utenfor reparasjonens rekkevidde. Men vi har stormfokk og lettvindsgenua,
og etter en bygete natt slører vi nå i 6,5 knop og sol, og har det
fryktelig bra.

Vi seiler sør for Shetland og sikter på Lindesnes i natt.

Tvøroøyri

Båten kom til slutt til Torshavn før vi måtte løpe i bryllup og på jobb. Karoline tar gjerne med flere i mannskapet uka fra 25.august og seiler hjem. Si fra om du vil bli med !

Torshavn!

Klappa til kai i Torshavn kl 0630 i dag tidleg. Og her blir båten
liggande. Me rakk rett og slett ikkje koma oss til Shetland og samstundes
koma heim tidsnok, så difor legg me oss her - men dette er jo ein fin
plass! Då me kom inn her i tåketjukka i dag tidleg blei me møtt med
Jaegermeister og anna dram, for her er det rett og slett full fest visar
det seg. Dei feirar Olsok og det er visstnok årets største kalas her på
Færøyane. Synd at flyet går så tidleg i morgo, for det hadde vore moro å
vera med på galskapen. Karoline kom akkurat att frå havnekontoret, som
forøvrig heldt stengt for dagen, og kan berette at byen er full av fulle
folk. Reine landskappleiken med andre ord...

No skal det seiast at me eigentleg ankom øygruppa i går kveld;
handelsbygda Tvøroyri på Sørøya, og at me gjorde eit heidarleg forsøk på å
nå Shetland. Men det blei rett og slett for tett tidsmargin. Det fine er
likevel at me har fått sett litt meir av øyene her. Vel, sett og sett. Dei
siste 2 døgna har vore eit tåkehav av dei sjeldne, så det einaste me har
sett er eigentleg brygga i Tvøroyri, litt av havneområdet i Torshavn samt
høyrt masse sauebreking oppe i liene. Får håpe tåka lettar litt i dag.

Då må me igang med dagens hovudaktivitetar; klargjering og rydding av
båten, soving, dusjing og Olsok-feiring. Takk for turen!

Pa tide med ein dusj snart

26/7 kl 20:00. N61.44. W015.17. Då er me endeleg ute av det hersens
Islandske lågtrykket, og i dag har det faktisk vore skyfritt!! Cecilie
blei heilt frå seg av begeistring då ho på morgonkvisten fekk sjå det
fyrste tegn på sivilisasjon på 14 dagar; ei flystripe! Og no er det
også såpass vindstilt her at motoren har fått varma seg litt, men det går
jo ikkje akkurat fort dette her. Vi har framleis 410 nm til
Shetland, så dersom alt går greit skulle vi vera framme på onsdag. Akkurat
det passar i grunnen fint, for no er det ikkje all verdens vatn att på
tanken, og skulle heller ikkje forundre meg om også romflaska er tom då...

Legg oss bi.. igjen

25/7. Kl 1600. N60.30. W019.08. Etter nokre døgn med relativt ok kuling
frå sør, blei vi i natt innhenta av lågtrykket vi trudde vi hadde lurt oss
unda. Men etter eit halvt døgn med beinhard kryss og kuling midt i fleisen
var vi såpass mørbanka at einaste fornuftige var å legge bi. Så no ligg vi
her då, og ventar.. Siste vermelding seier at det skal snu på sør igjen i
løpet av det neste døgnet, men i og med at det er ca 535 nm til Shetland,
så er det heilt klart at vi ikkje rekk tilbake til jobb på måndag. Elles
har vi det fint. Hermetikken er god og det er fremdeles rom på flaska :-D

og sa videre

Nå er posisjonen N59.59 W27.33, og vi har fortsatt med stiv kuling i natt.
Fort går det i hvert fall, 165 nm siste døgn. Ellers begynner det å bli
ganske like dager her: Tett overskyet, ca. 13 grader, og vi sover,
seiler, spiser og leser uten de store tingene å fortelle hjem om.

Cecilie begynner å lære seg de norske vokalene slik at hun kan forstå
forskjellen mellom lys, los, lås og lus, men ikke sjelden tyr vi til
engelsk når det haster. Ellers vurderer vi å sy borrelås på soveposene så
vi ikke skal føle oss som i vannsklia på Frognerbadet, og fniser av at vi
som tidligere bare kunne sove i fosterstilling, nå trives best med å
kopiere stillingen til Da Vincis mann.

Ellers er det to nye orkaner på gang i atlantern, men de er lenger sørvest, og
når ikke oss, jf. varlsene :-)

Dramatisk kursendring

20.07 kl. 1800. N59.12. W38.47. Då har vi ligge bi her i dette folketome
havet i snart eit døgn, høyrt på vinden og kontinuerleg fått trent mage-
og ryggmusklatur i kompensasjonen for rullinga i sjøen. Soving har utgjort
hovudaktiviteten. Kleda våre har vi også fått tørka så nokonlunde etter at
alt blei sørpande gjenomvått i striregnet og bylgjeskvalpet under
bilegginga i lågtrykket i går kveld. Bertha passerar akkurat no på grei
avstand i aust, og verprofetane våre melder om gode utsikter for den
komande veka. Vi planlegg difor å ta opp att seglinga i natt, og denne
gongen med kurs aust mot Shetland. Dit er det 1131 nautiske, eller ca 8
døgn seilas. Etter meir enn ei veke til havs skal det bli godt å endeleg
sjå ein kompasskurs som peikar heim!

To fram, en tilbake

Da er vi på Bertha-historien igjen, og legger oss nå bi (stille) sørøst
for Kapp Farvel og venter på at Bertha skal passere. Vi har fått støtte
til vurderingene våre fra eksperter vær og seileeksperter, og føler vi er
på trygg grunn, ved å ha seilt tilbake, sørvest, i dag. Bertha satte
nemlig kurs for Reykjavik istedenfor Skottland, fortalte de i dag morges.

Så nå har vi skalket lukene og sitter straks med nybakt brød og venter på
at det hele skal roe seg, noe som kan ta et par dager. Posisjonen er N59.5
W39.

Kroppspleie

18.07 kl.18:00. N58.26 W038.05. Etter ei natt med frisk bris/kuling stilna
det kraftig av i morgontimane og motoren blei sparka igang. Dvs, etter 1
min during visa det seg at saltvannskjølinga var ute av drift. Mens
Karoline og Cecilie styra med spinnakeren kraup eg ned i motorrommet,
demonterte impelleren bare for å konstatere at den var like heil. Etter
ein del banning og sverting var det bare å remontere og prøve på nytt, og
ja - alt virka som det skulle. Ubegripeleg. Men deretter har det vore ein
svært så behagelig dag; Cecilie diska opp med herleg English Breakfast
ledsaga av nydeleg kald pilsner og med påfølgande slaraffenliv inntil
Karoline fant ut at den rolige sjøen måtte nyttast til slikt som påfyll av
diesel, vatn, reparasjon av tauverk osv. Så i dag har x antall frynsete
tauverk blitt spleisa, takla, kasta osv. Det gode med å køyre motor er
dessutan at ein får varmt vatn! Og då ingen av oss har vaska oss særleg
sidan St.Johns, blei båtens innemiljø kraftig forbetra etter at samtlege
fekk seg ein runde under strålen ute på dekk. Nydeleg. No er me klare for
nye kulingkast!

Hap om Berthas dod

Vi har fortsatt ganske nordlig kurs, og gjør fine 155-160 nautiske i
døgnet. Siste døgn har igjen vært fylt med tåke i natt, og liten kuling i
dag. Nedbør har vi i hvert fall i det store unngått, men vått og fuktig er
det ombord uansett. Posisjonen vår er nå N57.40 W39.37, dvs vi har litt over
600 nm til Reykjavik.

For første gang melder NOAAs hurricane center at de tror Bertha kommer til
å dø ut 22.juli, et sted utenfor Hebridene. Men langtidsvarslene er ikke
veldig gode så vi holder fortsatt en fjord på Grønland som en alternativ
ventehavn til Reykjavik.

Ellers har Cecilie fått varmet opp litt her, og er en god ressurs når vi
nå tar et 4-8 vaktsystem (fire timer på vakt, åtte timer av). Ikke minst
har hun historier om snille spøkelser i flygelet, og stiller seg
enig med oss om at det å være våt i en kald kuling midt på Atlantern, er
det lureste man kan finne på i sommerferien.

ute av stormsttyrke - inn i taka

Nå føler jeg vel at meldingene herfra begynner å bli lett ensidige om vind
og tåke, men sånn er det altså her. Vinden er redusert til 20-30 knop,
genua og mesan er oppe og drar igjen. Vi synes det er fryktelig vanskelig
å estimere bølgehøyder, men gjetter på kanskje 6 m i går og natt. I hvert
fall er det umulig å fiske, og om ikke lenge får hermetikken bli
hovedingrediens i middagene.

Søvnen er nå innhentet og ingenting har gått i stykker, og posisjonen nå
er N54.29 W44.22. Minner for øvrig om at dersom vi slutter å blogge, så er
det mest sannsynlig satelitttelefonen som har gått i dørken, og ikke vi
som ellers har problemer.

liten storm

Da har vi visst havnet i en liten storm, og seiler mot Reykjavik med kun
stormfokk. Været er ikke meldt, så vi håper å få slappet av litt mer
snart, men alt er vel ombord også nå. Posisjonen er N53.05 W046.02. God
sommer :-)

Ute av tåka

Posisjonen er nå N50.48 W049.13, og vi slører avgårde med en fin liten kuling
som dytter oss av gårde i 7 knop. Fortsatt har vi kurs for Reykjavik, og
kommer nok til å ha det inntil Bertha finner ut av hva hun vil lenger sør.
Det er fortsatt tre døgn til vi er sør for Grønland, og kan stikke inn i
Labrador, dit det er aller minst sansynlig at hun går sterkt fram. For øvrig
sier alle erfarne hoder vi har snakket med hun nok dør ut der nede i sør.

Tåka over Nfld lettet endelig i natt, og vi kan nå se hele horisonten for
første gang. Pilothvaler og alkefugler holder oss med selskap.

Kurs mot Island innil videre

Vi har satt kursen ganske nordlig, og befinner oss nå ca. 70 nm utenfor
Newfoundland, etter å ligge an til et døgn med 125 nm tilbakelagt siden
st.johns i går kveld. Posisjonen er N48.54 W051.44.

Bertha holder på med ett eller annet fortsatt, og vi seiler nordover for å
ha muligheter for å stikke av dersom hun ikke gir seg eller går rett øst
eller vest. De pleier å avta når de når kaldt vann. Vi vurderer løpende å
stikke tilbake:-), men har fortsatt god tid til og snu, og seiler derfor
med spinnaker i 5 knop NE 35 grader, i tåke med sol på toppen og er ved
godt mot, selv om det blir mye væroppfølging her. Nå er vi i hvert fall
orienterert om at US coast guard (!) holder oppsyn med området, og kan
lokalisere isfjell for oss.

Beslutninga

Så ligg vi her i St.John's og ventar på denne Bærta som ligg der nede og rotar opp sjøen kring Bermuda. Det var ikkje akkurat planen. Skal det bli slik at vi faktisk må ta båten opp på land her borte nok ei gong?? Blir dårleg berre ved tanken.. Problemet er at orkanen tilsynelatande har stoppa opp og berre ligg og lurar i sør. Kan ta veker og dagar før den har blåst seg ferdig, og då slit vi sjølvsagt med å få båten heim før jobb og andre plikter ventar.

I går konkluderte vi på å avvente og heller segle litt langs kysten her og kikke på kval. I dag er stemninga litt annleis. Karoline begynnar å bli klar for å setje kursen nordover mot Island for på denne måten å halde størst mogleg avstand til orkanen samtidig som vi trass alt kjem litt nærmare gamlelandet. Dagens skipsråd bestemmer utfallet.

Beskjed frå kapteinen: Gjør klar! Vi drar!

Karoline kom innom kaffesjappa der eg sit og surfar på dei utallige versidene. Eg gjekk altså glipp av skipsrådet, men beslutningen er tatt - og den støttar eg.

Då ber det til sjøs!! Kjære gode Bærta, ikkje kom etter oss..

Til St. Johns før Bertha

Thank you very much all friends in Sydney for making our stay so good! It has been a
great pleasure to get to know you and enjoy you hospitality and friendliness. To bad
though that our timeschedule was kind of limited this time, but hopefully we meet
again! And Rena and Clary, come over for a visit next summer with all the fishing luck
you got, and we will catch the big mountain trout and maybe see "the one" as well..
Expecting to arrive the bar-strip of St.Johns tuesday, and then continue on as soon as
the weather allows. Thank you!

Lars' sokker er kommet til rette etter å ha blitt brukt som tetningslist i
luftinntaket til motoren i vinter. Makai har tørket godt etter en streng
vinter, og vi får har fått skryt fra de lokale heltene for vinterpresenningen ettersom
vår var den eneste som overlevde inntakt i havna.

Været har også bedret seg veldig siden vi ankom, og vindene ser nå mer ut slik vi
hadde tenkt oss; dominerende vestlige. Wannabe-orkan Bertha har riktignok begynt å
formere seg utenfor Afrika. Den er ventet inn mot Bermuda om en ukes tid sist vi
sjekket, men vi tenker ikke mer på den før tirsdag-onsdag. Da har vi nok ankommet
St.Johns, og er nå slørende i 15-20 knops vind og sol. Det er ca. 350 nm, ca. to og et
halvt døgn, og vi regner med å ankomme tirsdag. (Orkanvarsler skal finnes på
http://www.nhc.noaa.gov/).

Ellers har mye i Sydney vært som i fjor; vi har jobbet lange dager ombord, og ble
stadig avbrutt av folk som vil prate og ta en øl. Vi har lånt biler for å komme oss
rundt, verktøy på 115 volt og ble stadig tilbudt dusj, overnatting, middag og fest.
Rena og Clary, som har jam-kvelder i stua hver lørdag, har utvidet til to
ørretdammer i hagen siden sist, og er lettere frustrert over alle "bald eagles"
som er ute etter fisken deres. Vi, derimot, bare ler og tar bilder av
ørnene og elgene som tusler rundt.

Da er det utpå igjen -

Vi er klare for ny etappe, og ankommer Nova Scotia igjen 26.juni. Planen blir først å få sjøsatt og -sikret Makai, og seile til St. john's via en bitteliten del av EU: St.pierre og Miquelon - to øyer som Frankrike fortsatt holder hardt i, med særlig fransk mat, kultur og vin på tilbudssiden. Nå bor det 6000 mennesker der, og selv om de første kom fra St. Malo for å fiske her, markerte øyene seg særlig som et av knutepunktene for alkohol under forbundstida i USA. Franskmenne lar seg ikke skremme av den mildt sagt usentrale lokaliseringen og store økonomiske overføringer fra moderlandet. Vi må til med inn- og utsjekking til/fra EU og Canada, med nye registreringer og tolldeklarasjoner.

Javel, men veien for oss går fort videre til St.John's på Newfoundland, hvor vi skal sikk-sakke mellom isfjell, bunkre opp og ikke minst plukke opp Cecilie, ei danske som for et par dager siden spurte om å bli med. Og vi er greie sånn, og setter pris på en til å dele våkennettene og selskapet med.

Og så, en eller annen gang kanskje mellom 8. og 12. juli setter vi kursen for Skottland, antageligvis Orkenøyenes hovedstad, Kirkwall.

God sommer!

Borte best, men hjemme bra

Da er vi tilbake i gamlelandet; har flyttet inn, og er tilbake i jobb.

Makai ligger pakket inn på land i Sydney, nord i Nova Scotia, og har allerede overlevd en orkan etter vi dro.

Vi henter henne til sommeren, via i hvert fall Newfoundland og Irland, så får vi se om ferielengden tillater stopp på Grønland og Island også.

Si i fra om du vil bli med!

Bjørn og bobler

Makai befinner seg faktisk i faktisk i Sydney – dvs. nordøst på Cape Breton Island nord på Nova Scotia. Det er en by med 26000 innbyggere, hvor kullgruver og stålverk ble stengt for få år siden, og arbeidsløsheten er stor, og nesten alle unge reiser til oljen i Alberta. Canada gikk bananas av stolthet for noen uker siden da dollaren deres gikk i par med den amerikanske – valutaen her varierer like mye med oljeprisen som i Norge. Torsken i Atlantern ble fredet pga alvorlig overfiske i 2003, og her ber de, som i Nord-Norge, om at man skal borre på oljefunn for å forhindre full fraflytting.

Vi skal ta opp båten der for vintern - det er mer praktisk enn i Newfoundland, i tillegg til at det er tette sterke lavtrykk som kommer oppover kysten for tiden - forrige dagen med omkring 50-60 knop. Vi har blitt tatt svært godt vare på, og har kommet oss på bygdefester og lokale middager hos Clary og Reena i særdeleshet: De har fylt stua med trommesett, gitarer, forsterkere osv. og har åpent hus med ymse jamming hver lørdag, hele året. De har også to ørretdammer rett utenfor stuedøra og hadde en lokal festival i sommer i "hagen", med utbygget veranda som scene.

Vi, derimot, er i Newfoundland; har leid en bil og er i skrivende stund kommet rett ut av boblebadet - det er en av fordelene med å reise i huttaheiti utenom sesongen - det blir relativt rimelig. Vi er på vei til Leiv Eriksons ankomststed i Amerika, og det aller meste dreier seg om vikinger her på nordtuppen. Stacy og Kier, som vi møtte i marinaen New York, er i gang med å overta familiens syltetøyproduksjon, og vi er allerede huset hos familiemedlemmene en gang lenger sør, og blir vel overnattende hos dem en natt eller to fra i morgen.

Forrige dagen løp vi for øvrig inn i elger, ryper og ferske bjørnespor på vei opp og ned Gros Morne, i.e. det høyeste fjellet i Gros Morne nasjonalpark (med UNESCO-godkjennelse og greier). Dyra er totalfredet, og lot oss gå skravlende og intetanende mot dem; elger synes 15 meter er en fin avstand til folk, mens rypene ikke blunker før man er tre meter innpå. Bjørnens toleransegrense er vi noe mer usikre på, og det er kanskje like greit.

Tilbakeblikk: Det var ei gong det var så j..... varmt!!

Bald Eagles på Cape Breton Island

Har no komme til Breton Island og seglar for tida rundt midt inne på øya her i det som heiter Braidor Lakes. Villmarka blir stadig tydelegare og landformasjonane minner meir og meir om gamlelandet. Sidan vi snart er ferdig med seilasen så passar denne flytande overgangen til kaldare klima igrunnen veldig bra! I går ankra vi opp like ved eit indianerreservat og det fyrste ein ser ut av gluggen på morgonkvisten er ein svær flott Bald Eagle i toppen av tjurrfurua berre 100m frå båten. Dessverre møtte vi ingen indianarar, men reknar med å sjå Moose og Svartbjønn ein av dagane! Det må vera nokon i området for dei knattar og skyt med riflene sine i åsane her - jaktsesongen er tydeleg i gang. Ørnene her er visstnok ikkje altfor menneskesky så dersom ein mot all formodning skulle vera så heldig å få ein fisk på kroken, så skal den sparast til ørnefor. Men fisket har vore aldeles elendig i det siste. Sjølv investering i lokale krokar har ikkje ført fram - havet virkar totalt daudt. Overfiske har ført til at torsken er freda og restriksjonane på laksefiske er også store. Men noko fisk må det likevel vera, for fuglelivet er variert og rikt. Spesielt er det mykje skarv å sjå, samt suler og måkefugl.

Vi har enno ikkje bestemt kor vi tek båten på land, men det er mange alternativ i området og vi får stadig gode tips. Elles har det nyinnstallerte varmeapparatet vist seg å vera ein stor suksess. Etter nokre dagar i dobble ullplagg, luve og rennande nase, er vi no atter attende til underbukseantrekk. Vel og merke begrensar dette seg til opphaldsroma under dekk, men det er luksus å bli tjurr og varm!

Haustfargane er på veg og likeså startar det snart ein festival her ved navn Celtic Colors. I fylgje dei lokale trekker denne festivalen folkemusikarar frå heile verda, så forhåpentlegvis blir det høve til å få med seg ein konsert eller to.

No ligg tåka tjukk her og regnet har starta så det er vel på tide å starte opp varmeapparatet slik at også Karoline kjem seg ut av dyna! (Klokka er 10 så det er jammen på tide!) Planen var å segle nordover til Sydney i dag, men med denne sikta blir det nok eit døgn til her i Badeck.

TILBAKEBLIKK: EIN DAG PÅ ATLANTEREN

Tilbakeblikk: For lenge, lenge siden hadde vi Espen som motor

(Det har nemlig nettopp blitt mulig å legge ut videoer..)

JA TIL STANDARDISERING AV ALT!

Vi er fortsatt ved Halifax. Igjen ligger vi for å fikse. Vi er ikke særlig gode på å beregne tiden det tar, nesten uansett fikseprosjekt. Denne gangen har i hvert fall ingenting gått i stykker, dvs. utenom stor slitasje på ullundertøyet. Vi er i gang med å installere diesel-varmer til salongen og akterlugaren, samtidig som Canadas meteorologiske institutt sender ut ”extrem weather warning” fordi det kommer frost.

Som vanlig tenkte vi at installasjonen skulle bli enkel, det har tross alt vært en liknende varmer i Makai tidligere, før vi overtok den. I to år har jeg irritert meg over store hull i skottene, overflødige ledninger hit og dit og en ekstra dieselkobling som henger, slenger og lekker. Endelig skulle alt dette gis en mening gjennom å gjeninnta sin nyttige karriere i Webastoens tjeneste. Tanken: Vi kjøper en maskin og kobler alt på innen en arbeidsdag, maksimum.

Virkeligheten så jaggu noe annerledes ut: Hullene som er her er for små til dagens moderne modell, og det er ikke lett å bare drille de større når man ikke har støtte for boret i midten, og dessuten har en drill som lades på 230 volt (her er det bare 120 v). Dieselkoblingen kan man ikke bruke, for dagens moderne modell er kresen på mengden og trenger sin egen pumpe, og dessuten er nord-amerikanske gjenger ikke kompatible med metriske skruer og duppeditter. Ledningene som allerede er trukket er i feil tykkelse for dagens moderne modell, og har dessuten ikke kabelsko eller koblinger ikke passer i vårt nyinnkjøpte, foreløpig teoretisk vidunderlige, produkt.

Neste gang noen mobber noen for å standardisere, f.eks. krummingen på bananer eller Microsofts monopol, skal jeg le og peke og gjøre narr for manglende innsikt.

Før vi gikk i butikken og handlet dette varme(u)dyret, ble det faktisk et døgns tid vurdert å seile til Irland i år. Direkte fra St. Johns på New Foundland tar det under to uker, i den teoretiske beregningen 5 knop i snittfart i rett linje (vi seiler normalt litt raskere og litt mindre rett). Det skulle ikke mer til enn en frostmelding og surt regn og tåke og 30 knops vind en dag, før tanken slo ned. Den ble imidlertid ikke tatt helt på alvor før vi hadde sjekket det generelle været som kan forventes, og det var nok ikke så dumt tenkt: Det amerikanske vær-instituttet NOAA har blant annet en fiffig nettside som viser hvor hver orkan som har herjet i Karibien osv. siden 1800-tallet faktisk har endt sin karriere... Man kunne jo tro at de døde ut når vannet ble kaldt, men nei da, de fortsetter like så godt i god form til Grønland eller til havet nettopp mellom her og Irland. Samtdig søkte vi råd hos www.morganscloud.com som også nokså kontant avviste ideen etter august.

Så vi blir ”over here”, har fly hjem 1. November og bør vel kanskje begynne å finne et sted som kunne tenke seg å ha båten også...

Siste stopp - Canada

Etter Rockland dro Lars og jeg videre til nasjonal parken Acadia og øya Mount Desert Island. Vi klatret oss opp til Mount Cadillac (femhundre og no' meter), hvor man teoretisk kan være de første i USA som ser sola stå opp. Etter to timers stigning i røys, var det eneste kjipe at toppen var full med biler, på amerikansk vis. Vi ble et par dager ved øya og vente på at meldingene om 30 knops vind skulle gå over, og 4. september kjørte vi sikk-sakk ut mellom hummertegnen og satte kurs for Nova Scotia. 5 nautiske utenfor kysten hadde hummerfiskerne gitt opp, og vi kunne igjen sette Ragna i arbeid, endelig. Vinden var super fra nordvest og vi fosset fint over til Yarmouth på kanskje 18 timer.

Innsjekkingen til Canada gikk glatt, hovedsakelig på telefon, og heldigvis ble ingen spørsmål stilt vedr. våre (manglende) tillatelser for USA. Vi har nemlig aldri fått svar fra immigrasjonen der, siden vi sendte søknad om forlengelse i juni. Jeg har kontrollert at posten kom fram, men i frykt for et negativt svar har vi vel aldri vært på hugget for å høre om hvordan ståa egentlig har vært. Derfor sjekket vi aldri ut av USA, noe som trolig heller ikke skal være nødvendig når man går til Canada (så vidt jeg har skjønt). Mange land sjekker forrige lands tillatelser, slik at de kan kontrollere at man ikke lyver på datoene for avreise eller ankomst - men (puhh) ikke her.

Det finnes imidlertidig ikke kart for Nova Scotia eller New Foundland for andre enn handelsflåten, og heller ikke er det skrevet noen cruising guider. Vi driver dermed med en liten gjettekonkurranse hver dag for å finne gode ankringsteder og matbutikker og diesel utenom det som er omtalt i Lonely Planet..Hittil har vi truffet fortreffelig, og ikke minst kommet over noen flotte hvite strender (med 14 graders badetemperatur) og er for tiden i sjarmerende Lunenburg sør for Halifax. Vi holder et lite øye med stormen Gabriella som visstnok er på vei hitover fra North Carolina, og ellers seiler gradvis nordover og tar på oss flere og flere lag med ull.

Hvor er Moby Dick?

Hval så vi lite av i Maine, ikke minst kanskje fordi vi holdt oss innaskjærs for det meste av tiden. Niser og sel har imidlertid dukket hodene eller finnene sine opp over havflaten til stadighet, og vi kom over en duppende stor finne som viste seg tilhøre en kanskje 50 kilos tjukk ”sunfish” som de heter her, mer kjent som månefisk på norsk.'



Lars og jeg hadde imidlertid sett mye hval (hump-back whale) nord for Cape Cod tidligere, og hadde også rukket å skryte nok av det til at Siri, Are og kompani nok anså det hele som et løfte om at vi ikke ville kunne unngå å se mer oppover Maine. Jeg ble ihvertfall orientert om at en hval-garanti var gitt Kasper idet han syttende mai i Oslo hadde sluppet taket i delfin-gassballongen sin. Heldigvis er han liten nok til å bli distrahert (fortsatt lettlurt enn så lenge) av andre ting, og de relativt voksne, Lars og meg inkludert, var nok mere skuffet. Vilde var uansett fornøyd så lenge noen gadd å holde henne så hun kunne hoppe (dvs. at hun eller støttekontakten tar knebøy).

Qvale-Seterelvs tok avskjed i Rockland etter omkring to fine uker. Maine bød på fint vær og behagelig vind, med bare en morgen med tåke og ikkeno’ regn. Den besøkende gjengen bød på perfekt selskap og behagelig avslappende etapper hvor vi fikk sett store deler av kysten av Maine. Det er en veldig fin skjærgård å seile i, dog ganske liknende hjemlige farvann. En amerikaner vi møtte mente treffende at fjord-Norge var som Maine på stereoider.





Ikke minst vært særlig hyggelig å ha folk ombord i USA; tildigere har vi stort sett alltid møtt mange andre langturseilere som det er lett å ta kontakt med, ta en øl eller arrangere grilling på stranden med. I USA er det lenger mellom disse, og desto flere 60-åringer på dagstur på sjøen. Ikke noe vondt i det, men det gjør at vi er mer bare Lars og meg. I tillegg har USA en dårlig vane med å bare tilby restauranter med spiseplikt, og det er faktisk overraskende vanskelig å komme over en helt regulær bar eller pub i småstedene ved kysten.

Maine med Qvale-Seterelvs

Veldig fint og bra bryllup, og svært hyggelig å treffe gode venner og familie. Likevel kanskje litt vel mye snakk og tanker om jobb og karriere i blant, og da er det nok best å trekke seg tilbake til den lille verdenen på Makai hvor man slipper, enn så lenge, å forholde seg til slikt. Lars hadde vært en tur i Baltimore og truffet kompisen Jean-Paul fra high school-dagene i Houston for utallige år siden.

Yachtklubben Orient Heights i Boston hadde ihvertfall huset Makai gratis på bøye i fjorten dager, og Lars var på ordentlig god fot og inne i sjargongen til de lett mafia-inspirerte/infiserte gutta i baren. Det var blant annet en tidligere-bankraner-nå-bussjåfør og en svært rasistisk politimann i rekkene, men de var svært vennlige og spanderte inn i natten og satte oss avgårde femtende august, med klubbens t-skjorte og hettegenser i gave. Da var også Are og Siri og Kasper (4 år) og Vilde (7 mnd) kommet ombord for å bli med oppover kysten et par uker.
Badevaktene på stranda innenfor var for øvrig ikke like vennligsinnede som folka i baren på Orient Heights. Da Siri forsøkte å la Kasper (fire år) vasse med redningsvesten på, kom en streng vakt (seksten år) med pekefingeren og henviste til skiltet (som normalt) ”oppblåsbare flyteelementer ikke tillatt”. Et tappert forsøk på rasjonell diskusjon om at redningsvesten ikke var oppblåsbar, og om hvorfor det skulle være forbudt å sikre et barn, nådde ikke langt. Tilsvarende fjollete badevakter møtte vi også i parken i Boston og i Rockport. I den store og grunne badedammen forsøkte de sperre av et område på en kvadratmeder med plastkjegler der en liten gutt hadde tisset, og i Rockport opprettholdt de et forbud om å ro jolla inn for å sette av folk til en stor rommelig strand.

Attende august ankom vi Maine, via Rockport og Isles of Shoal (som ombord helst går under ”Isjlåsjlålsj” i tradisjon med øya ”sjemagsjuegue” og sausen ”winsjesjesjesj”). Små søte hummerhavner har vært populære ankringssteder for oss, f.eks. på Cape Porpoise, og vi har mirakuløst klart å kjøre slalom mellom de uttallige og allestedsnærværende hummertegnene uten å sette noen i propellen (ennå).

Fiskelykken har, til Ares store frustrasjon, ikke akkurat vært på topp, men han klarte nå ihvertfall å skape baluba ombord da en fire kilos hai, dvs. ”Spiny dogfish” huket seg på. Etter elegant dissikering viste den seg å ha fem små levende babyhaier i magen. Kasper gikk bananas og klarte hverken å tenke på eller snakke om noe annet resten av dagen. Han fikk også æren av å kaste de uti igjen.Den store haien ble kokt og, til familien Qvale-Seterelvs store skuffelse, servert til middag. Lars og Karoline hadde akkurat rukket å bli passe smittet med småbarnas snørrete neser, og hadde dermed bedøvet smaksløkene nok til å spise seg gode og mette. Senere har Are greid å hale i land en makrell som forsvant til frokost og, til slutt, en uheldig måke som druknet i strabasene med å få den av kroken.

Long island sound

Etter tre uker klarte vi å forlate New York. Rett inn i motvinden satte vi klare for litt friluft inn i Long Island Sound 21. juli. Fortsatt akkompagnert av uttalige ”radio checks”: Amerikanerne er helt ville etter å sjekke om VHF’en virkelig virker – de snakker så mye over VHF’en at dersom det er stille på kanal 16 i over to minutter må de tydeligvis sjekke om det ikke er deres radio det er noe feil med. Alternativt så må man, som Mark (motsanderen av hodelykta) nevnte, gå ut i fra at utstyret deres er så dårlig at de aldri vet om de har kontakt eller ikke. Uansett, det er heller ikke få uhell man får høre om på det lokale radionettet; i dag har i hvert fall en gått på grunn, to personer har falt i vannet fra båt og en seilbåt har endt opp med kjølen i været. Og det innenfor en radius på 15 (27km) nautiske.

Nå skal det vel sies at det blåste 25-30 knop fra øst hele dagen, og vi gjorde 7 (!) effektive nautiske mil ved kryssing (000° en vei 155° andre vei) på 6 timer. Heftig motstrøm får det meste av skylda. Klokka to sa værmeldingen at den lille kulingen skulle gi seg kl. fem, mens klokka fire var det roligere været utsatt til ett om natta. Da gadd vi ikke mer, og ankret opp i munningen av Connecticut River. Det var for så vidt helt greit, selv om vi har en målsetning om å komme oss til Portland, Maine før 1.august, og ”må” innom Boston før den tid. Siri og Are og ungene kommer nemlig på besøk 13. august, og vi gleder oss!

New York

Oi, her var det mye folk!

Vil du se Shakespeare i Central Park gratis? Fint, forestillingen begynner kl. 20 00, billettene gis ut kl. 13 00, og hvis du er i køen før 07 00, kan det kanskje hende at du får to plasser ved siden av hverandre… Det er stort sett mange gratiskonserter i parkene flere kvelder i uka, men man må tydeligvis bestille billetter og/eller møte opp en bøtte med timer før allikevel. Dette innebærer eventuell planlegging, og er litt vanskelig for to personer som har vært på ferie i åtte måneder, og som heller ikke på Grünerløkka en vanlig arbeidsdag tenker på middagsinnkjøp før klokka er 19:00 og sulten melder seg uventet.

Vi har vel kanskje ikke vært de mest målrettede turistene, men har ruslet gjennom de fleste områdene på Manhattan, passet på å holde fuktighetsbalansen i kroppen og kikket på folk. Modern Museum of Art fikk fortjent en god del timer forrige dagen, og vi kjenner godt til en kjeller hvor det er ordentlig solid jazz-jamming til fem om morgenen, akkompagnert av bordtennis, fuβball og sjakk (dog sistnevnte bidrar kanskje mest til lydbildet gjennom fravær av applaus).

New York er veldig bra, og innfrir forventingene i svært stor grad: Alle mulige matvarer finnes i fem variasjoner gradert fra ”tasty butterish” til ”super healthy skinny-slimming”. Befolkningen på kinovisningen av Michael Moores siste film stønner svimlende av overraskelse over at noen land har gratis legehjelp (og er fornøyde, urggh, wow!). Bygningene i mange områder er høye, tette og varierte, og speiler seg i hverandre så man får følelsen av å gå under tak i et gigantisk kjøpesenter.

Her er det flere variasjoner over konformitet blant folk enn i Washington, men likevel kan du se større blanding i London sentrum. Jeg vil påstå det er påfallende få med utseende fra Midt-Østen, dog Lars påstår han har sett to damer med slør. De få eksentrikerne som synes, har en påfallende tendens til å snakke ivrig høylydt med seg selv og til andre på gata og T-banen, og disse stemmene er gjerne de eneste som ytrer seg engasjert om politikk i det offentlige.

Det mest overraskende i gatebildet (også oppover kysten og i småbyen Anapolis) er det enorme tilbudet av synske, tarotkort-lesere og håndflate-tolkere (alt-i-ett, så klart). Her er de på ethvert kvartal, og ikke på gata eller i billige boder, men i etablerte butikklokaler. Fem dollar koster det for å få fortiden, nåtiden og fremtiden vår fortalt, og jeg jobber med å få Lars inn, så vi slipper å lure på hvordan vi egentlig har det og hva som egentlig skjedde og hvordan dette går til slutt.

I skrivende stund er jeg i hvert fall ganske sikker på at vi sitter i undertøyet (det der er en lett vane å slå seg på, ikke sant Øystein og Espen?) Og vi er ikke den eneste båten…) i cockpit på Hudson River og kikker på skyskraperne og hører på Motorpsycho og knasker gravlaks og snakker tullball over hvitvinen. Ikke verst, tror jeg.

Ikkje verst i det heile, spør du meg… Men for eigen del fekk eg ein kraftig påminnar av jobben som venta der heime då me var ute på avskjedsfesten til Truls her om dagen. Det var trass alt han som etter nokre intervjurundar tok meg inn i banken. Det er rart men det er håplaust å peike på hendingar eller episodar, men etter 8 månader i det fri har eg (og Karoline også) sakte men sikkert gløymt [Lars har en lei tendens til ikke å klare å sortere helt oversiktlig skriftlig når han har drukket litt vin, så han ga opp her…] [hvordan det egentlig er å jobbe (eller no’)].

Kjoennskifte og innhentet av DnBNor

Autopiloten viste seg aa ha en kjent (hos Raymarine that is) produksjonsfeil i displayet, og ble byttet raskt og gratis. Skiftet er forhaapentligvis saa omfattende at vi har naa omdoept den/henne fra Ragnar til Ragna. Gearet ble ogsaa raskt friskmeldt med ny type olje og litt stramming paa en vaier. Derfor er vi naa glade i New York, naermere bestemt ligger baaten paa Hudson River utenfor Upper West Side og to steinkast fra Central Park.

Foerste dagen etter ankomst New York tok Lars en liten telefon til gamlesjefen Truls som naa jobber paa kontoret til DnBNor over here. Det var veldig lurt, for plutselig sto jeg med kjole og sminke og nippet i hvitvinen og smattet paa kanapeene paa kveldscruise i solnedgangen i NYbukta. Vi loep til og med inn i Karsten, en kompis via Ragnhild og Simen, som ogsaa tilfeldigvisvar paa besoek i byen og invitert med. Ikke verst i det hele tatt, og det toeffeste er at vi ble invitert paa grillfest i Bronx 4.juli hos en av sekretaerene i banken.

Vi blir vel her to uker eller no', (dersom vi ikke blir kastet ut av landet foer) og faar sakte med oss Ellis, MoMa, Liberty, Empire State, Central Park og alt det andre.

ICW og Annapolis

"Verdens nyttigste ting er en hodelykt" sier Lars der han suller rundt i mørket og underbuksa og leter etter Myllargutenkoppen sin. Han humrer for seg selv over Mark, en brittisk seiler vi har møtt siden Cuba, som syntes han måtte flytte hodet for mye når han leste bortover på nattevakt.

Vi er i Annapolis i Chesapeake Bay øst for Washington og sør for Baltimore. Hit har vi kommet etter å ha satt ut fra Bahamas tredje juni og ankommet Beaufort, North Carolina, fire døgn serere. Vi fulgte de sørlige vindene etter den tropiske stormen "Barry". At stormen har navn som begynner på "B" forteller at det var tropisk storm (eller orkan) nummer to for året. "Adeleide" (nummer en) traff oss så vidt på Yucutan med 50 knops vind og lite varsel. Det var altså på tide å forlate Karibias orkansesong.

Fra Beaufort motret vi opp IntraCoastal Waterway (eller ICW, som vi kaller den) til Norfolk ved hjelp av en motor som fungerte fint, men med en gearboks som kun ville gå i fremmoverstilling en gang om dagen. Hvis vi satt den i fri, nektet den å gå inn i fremovermodus igjen mens den var varm. Det gikk brillefint, men det tok en spesiell ankring i leia før vi skjønte forholdsreglene. Vi fikk også noen pussige spørsmål fra svinge- og løftebroene som lurte på hvilken vei "den seilbåten som kjører rundt i evige sirkler bakerst i ventekøen" egentlig skulle eller i det hele tatt drev med.

Hittil har kysten av USA bydd på de mest striglete gatene og husene og hagene og folkene jeg noen gang har sett. Det er så rent og ordentlig og fryktelig hyggelig at det nesten er litt ekkelt. Til sammen har vi kanskje sett tyve personer som ikke er helt hvite i huden, og antageligvis ikke en eneste som utgir seg for å tjene mindre enn 700 000 NOK i året. Ikke èn som ser littebitt eksentrisk ut. Dette er selvfølgelig en noe negativ fortolkning av noe rent og pent, og ikke minst rikt, men det er ikke lett å legge av seg år med fordommer om at amerikanerne er sykelig opptatt av penger og fasade, og at man kan bli saksøkt om man så mye tenker på å kaste litt gammel paprika i bukta. På den annen side forteller kanskje ikke en seilas oppover Oslofjorden, forbi villaene og Sunseekerne og Bavariane, heller så mye om de narkomane innerst i fjorden eller horene bak det gamle fine fortet. Jeg klarer i hvert fall ikke å legge av meg å holde utkikk etter forfall, men lover å si fra ærlig om jeg ikke finner det innen vi reiser herfra.

Noe som i hvert fall er sant er at amerikanerne er umåtelig glad i skilt. Skiltene forteller stort sett om alt som ikke er lov, at noe er privat, og at noe brukes på eget ansvar. På den fullstendig ordinære benken her i parken for eksempel, er det forbudt å drikke alkohol, forbudt å ta med kjæledyret, forbudt å sove, forbudt å forsøple og forresten er det forbudt å drikke noe i det hele tatt. Den er satt der privat (in memorial of en eller annen), og den skal for all del benyttes på eget ansvar. Jeg tør ikke bruke den benken, det er helt sikkert. Tre meter bortenfor slike stolper kan man ofte møte på en ny tue med skilt: På dette gresset kan du heller ikke drikke alkohol, men du kan ta med hunden, i bånd og med pose, du kan også bade, på eget ansvar og pass deg for bølgene og pass deg for båtene, det er ikke livvakt men det er forbudt å tenne bål og gresset klippes av det private vaktmesterselskapet annenhver dag.

At de har lover som sier at man ikke skal nyte alkohol på offentlig sted, ikke forsøple og rydde opp etter bikkja, og muligens også common sense som sier noe i bane med "vær lur og ta hensyn", holder tydeligvis ikke. Ikke sjelden nevner den nederste plakaten straffen for å bryte reglene. Små oljesøl (ikke uvanlig på båter) koster deg US$5000, og å dekke over oljesøl med Zalo gir bøter på $50 000. Igjen blir jeg engstelig, og lurer på hva som skjer om vi pumper ut oppvaskvannet.

Visumdyret er selvfølgelig et annet nettverk av formaninger og komplikasjoner. Jeg innbiller meg at jeg lider litt ekstra ettersom alle, inkl. meg selv, regner med at en rådgiver i UDI bør klare såpass. På forhånd hører man mange, ikke så sanne, sannheter fra andre seilere og fra amerikanske myndigheter: "Hvis du kommer rett fra Cuba får du trøbbel" (sa en guidebok). "Hvis du kommer med cubanske varer blir du trakassert" (seilere). "Du kan fly tur/retur Nassau - Miami og få tre måneders visum du senere kan benytte" (seilere). "Du kan gå direkte og få tre måneders visum på grensen" (New York grensekontroll). "Det er kjapt og enkelt å få visum på Bahamas" (konsulatet i Canun). "Du kan ikke få visum fra US Interest Office i Havana" (amerikanere på Cuba og sikkerhetsvaktene utenfor). "Hvis du har elektronisk pass og ikke noe i stafferegisteret kan du komme med båt uten visum"(usa.no). "Det er lett å få utvidelse" (seilere)… Den siste påstanden er nå det eneste av utsagnene som (ennå) ikke har vist seg usant, og det er det vi nå baserer oss på. Vi fikk argumentert oss til litt over tre ukers visum, og drar til Washington for å utvide denne uka.

I mellomtiden småprater vi med amerikanere som nesten alle er norske, dvs. onkelen til oldefar var født der, og er invitert til yachtklubben på onsdagstreffet. Vi gleder vi oss til å besøke butikken vi har drømt om siden vi så katalogen på Trinidad; "West Marine" kan få de fleste båtfolk til å sikle av kjøpelyst. Lars finleser annonsene over hva som finnes på konsertfronten, og jeg vurderer å gå på The Elephant Club’s frokostmøte om "guncontroll and civil rights (see mygun.com)" i regi av det republikanske partiet.

Og så må me fikse på båten. Dette har vist seg vera nødvendig etter kvar einaste lengre seilas så langt. I tillegg til den tvilsomme girkassa har autopiloten valgt å takke for seg. Me styrte manuelt heile vegen frå Oslo til Trinidad, men etter januar har me stort sett overlate all styringa til "Ragnar" (autopiloten; Ragnar Kvams vindror het nemlig Atom-Lars). Me har altså blitt latare og latare men det skal også seiast at Ragnar styrer Makai mykje mykje meir effektivt oss! Det er heilt nødvendig å få han i gang att, spesielt no når me berre er to.
Her i Annapolis er det heldigvis flust med båtreparasjonsekspertise, og Ragnar har me stor tru på skal bli frisk, men girkassa er ikkje like grei. Dei som har fulgt med på bloggen vil hugse at denne vitale motordelen blei plukka ut, plukka frå einannan, rensa og reparert av Mr. Lawrence i Chaguaramas, Trinidad. Denne operasjonen tok nærare ei veke og det er grueleg urjeleg å tenkje på at historia kanskje må gjentas. Einaste trøst er at dei andre langturseglarane me møter strir med liknande. I kvar einaste havn ligg dei og mekkar på maskin, generator, rigg eller ventar på delar – ein uunnngåeleg men frustrerande del av det å ha båt som brukas meir enn ti ganger så mykje som sesongen heime..

Men no er klokka tolv, det er 30 varmegrader og det er på tide å koma i gang dagens gjeremål. So long!

t.o. Karoline besøker hjemlandet

Ragnhild og Simen skal gifte seg, og jeg, Karoline, tar turen hjem ca. 3.-12. august...alle venner bør legge ferieplanene sine til oslo da :-)

Lars forsøker samtidig finne gamle kjente rundt omkring i Statene, og ikke minst prøver å fange Siri og Are og ungene som påstår de skal befinne seg både i NY og i Houston...

Berserk på jakt etter hønnlim blant jineritas og raeggeton

Med spor av sør i vinden 27. april (det blåser normalt øst-nordøst 20 knop overalt i Karibien) hev vi oss raskt inn i Golfstrømmen mot Havana, og tok landkjenning etter tre døgn med mye kryssing. Den regulære 18-manns-troppen til cubanske myndigheter tok oss vel i mot i gigantiske Marina Hemingway, dog noe forvirret over hva reglene burde ha sagt om import av cubanske sigarer uten korrekt merking fra fabrikken (kjøpt under bordet på sørkysten).

Medan den tredje fuglehunden snusa og røyta seg gjennom Makai undra ein frå myndighetsdelegasjonen om Noreg var på invasjonstokt denne vårkvelden. Mannen var full av undring då me kunngjorde at siste nordmann var sett to månadar tidlegare i den Cubanske byen Trinidad. ”Como se llama el otro barco Noruego?” undra Karoline. ”Bikingos locos” var svaret med påfylgjande opplysningar om at båten var av stål, flammelakkert med ein haikjeft glefsande i baugen og full av skjeggete og tattoverte nordbuerar med horn i panna. I nattemørkret etter vellukka aksept frå myndighet og bikkjer dunka me til kai lengst oppe på pieren som skulle vise seg å vera ”the bad boys pier”. Me visste ikkje dette den kvelden, men dagen etter var festen i gang ­– og han skulle vise seg å vare i 14 dagar.

Med unntak av dagane saman med Espen og Stian hadde seilasen vår så langt vore det ein må kalle tilnærma familievennleg. Det var derfor ei velkomen glede (dog kanskje ikkje fysisk sunn…) å møte Fred, Super’n, Knut, Trygve, Anders og Kaptein Sortebill Jarle. Med piratflagget til topps var det sjørøvarfest inn i soloppgangen med Snøve Snabø og Nitimen vakande på telefonen. I Berserks cockpit fusjonerte Che med Rock’n Roll og livet fekk ein annan kulør. Med på denne moroa var også Emma og Stefan frå den svenske båten ”Ace of Spades” (som me fyrste gong møtte i Chaguaramas), og dei to brørne Steve og Caveman frå amerikanske ”Fubar”. Trass i USAs embargo var ikkje sistnevnte dei fyrste amerikanarane me møtte på Cuba, og heller ikkje dei fyrste som openbara utilslørt forakt for Bush-regimet. Trass i å ha sett film av typen Tarantino samt budd nærare 2 år i US, var det nytt for meg at det gjekk an å putte så mange f- og s-ord inn i språket. Det er kanskje ei forståelig uttrykksform, når ein risikerar å få båten ekspropriert, $50 000 i bot og fem års fengsel i ”Land of the free” for å besøke eit naboland som trass alt ikkje trugar nokon andre enn sitt eige folk.

Vi skulle for eksempel ha en seilmaker til å gå over både genuaen og storseilet som selvfølgelig hadde revnet underveis fra Mexico. Havnemesteren var grei og ringte seilmakeren i byen (tidligere jobbet for det cubanske landslaget under olympiader og verdensmesterskap). På femten minutter kom en tykk mann på en tilsynelatende veldig liten motorsykkel trillende inn på brygga, og begynte se over slitasjene. Sikkerhetsvakter er det mye av rundt turister på Cuba, og antageligvis er en av deres viktigste oppgaver å se til at lokalbefolkningen ikke får gale ideer fra utlendinger, og, enda verre; tjener penger. I hvert fall ble seilmakeren bortvist fra kaia fordi han ikke var registrert den dagen, og det ville ta minst tre dager å fikse dokumentene. Marina Hemmingway er den eneste marinaen for seilbåter i Havana, dette var den eneste seilmakeren, han var kjent som seilmakeren, var invitert av havnemesteren; men jobbe der og tjene penger? Nei, det ble for drøyt for cubanske myndigheter. Vel, vi fikk nå adressen hans, tok seilene dit, og fikk det fikset bra på få dager til en rimelig penge.

Havana, og Cuba generelt, er noe for seg selv. Den eneste riktige oppfordringen til absolutt alle: Reis til Cuba nå. Selv de som egentlig bare vil ha strand-, basseng- og solferie bør ta pakketuren sin til hotellene på Cayo Largo (eller Varadero sikkert, hvor vi ikke har vært), og lei en bil og ta to dager i Havana og to dager på landsbygda et sted (f.eks Pinar del Rìo) i tillegg. Cuba er fullt av strålende mennesker, som stort sett er glade og lite selvhøytidelige. Forsøk for eksempel å si det eneste spanske ordet du kan – salsa – til en sikkerhetsvakt eller en bonde, og det tar under sekundet før de smiler og vrikker på hofta og nynner på noe fra repertoaret til Buena Vista Social Club eller propagandavisene om Che Guevarra ("Kjære commandante Che, ditt fantastiske heltemot holder oss oppe. Ditt vakre smil og din sjarme gir oss håp. På grunn av deg vil vi kjempe for revolusjonens seier i evighet osv…"). Lonely Planet melder at den største faren for turister i Havana er å få en baseball i hodet, i.e. mye kriminalitet er det ikke, men gutter og menn i alle aldre spiller ball med en eller annen form for balltre i de brede avenyene uten avbrudd fra mange biler.

Det er uten tvil mye skrullete politikk som føres i Cuba, og landet er like fullt fullstendig skakk-kjørt. Det tar likevel ikke rotta på fantastisk arkitektur og natur og glade mennesker, selv om både bygninger og folk nok er slitne av hele greia. Man får mange spørsmål om kjøp av sigarer eller om å tipse de allestedsnærværende musikantene i Havana, men utenfor storbyen er sånt mye roligere. Gutta får også en god del oppfordringer fra jineritas, i.e. jenter til salgs. Mange jenter er ikke regulære horer, men hiver seg på utenlandske menn og gutter for å komme inn på de kuleste utestedene, bli påspandert en god middag eller kanskje bare fordi det er den eneste kontakten de egentlig har med verden utenfor øya. Om det involverer sengegymnastikk eller ikke, er gjerne litt i tåka, men skjer nok oftest.

En av jentene som dinglet sammen med Berserk-mannskapet klarte om ikke annet å gi Lars en støkk, da hun takket nei til å danse salsa; han måtte pent vente til DJ’en lirte av seg en skikkelig reggaeton-låt. Det er en musikksjanger ett eller annet sted mellom salsa, rap, hip-hop og reggae, og en dansesjanger som involverer alvorlige mengder med romperisting opp i skrittet på partneren bak. Lars fikk umiddelbart et oppriktig skremt uttykk i ansiktet, hevet hendene hjelpeløst i været, og er fortsatt i lettere sjokktilstand.

Ja det stemmer, men fyttigrisen - det var moro!! Men folkens; dei har eit og anna å lære bort desse Cubanske jentene altså. Men slitsomt må det vera – stå der på golvet og hofteromperiste seg gjennom dansen time etter time - men kanskje derfor dei har dei kroppane dei har???!!

Ein kveld (eller kanskje det var same kvelden som reggaetonen herja som verst på den lokale baren) så ba me dei lokale jentene ta oss med til ein skikkeleg uturistifisera lokal peso-bar. Me lasta oss inn i eit par av dei utallige gamle 50-talls amerikanske piratdrosjene og havna tilslutt i ein eller annan forstad i godt selskap med høner og bjeffande bikkjer langs vegen. Og 300 lokalt festande cubanerar. Du veit – i landet Cuba er det eigentleg ganske dyrt å vera turist. Dei opererer med 2 ulike kroner; lokale pesos og CUC (convertible pesos). Ein CUC (= ca 1 US $) kauper ca 25 lokale pesos og for ein CUC får du vanlegvis ein øl men på den lokale pesosbaren får du ein øl for 15 peso. Ergo – det er lurt å skaffe seg lokal valuta. Og den lokale bar/diskoen var fin den (hadde det ikkje vore for det litt problematiske fenomenet at damedoen var tett og med det resultat at herredo fungerte som ein sminkesalong der du måtte snike deg på do og der eg ikkje klarte dette (og sikkert ikkje Berserkerane heller) og der enden på visa var at ein ikkje kunne gå på do likevel fordi ei av dei lokale jentene med skumle tankar hadde snike seg inn i luka saman med deg!)

Ja - dette er moglegvis litt drygt, men Havana er ein spesiell by og det er umogeleg å skildre denne staden utan å ta med desse opplevingane. Og på same måten er det umogeleg å skrive om Cuba og Havana utan å sneie innom USA og Bush. Museò de la Revolucìon ligg midt i byen og fortel historikken gjennom bilete og delvis tekst. Karoline og eg gjekk rundt inne i dette palasset ca tre timar og fekk historia servert; Fidel, Chè, Raoul, Grandma, Kennedy – og ja, det er spennande historikk dette, men høgdepunktet var likevel utgangen: Korridoren var dekorert på godt Finn Graf-vis med illustrasjonar av Batista, Reagan, Bush sr. som var kransa med tekstene: ”Takk for at du gjorde Revolusjonen mogleg!” (Batista), ”Takk for at du gjorde Revolusjonen sterkare!” (Reagan) og ”Takk for at du konsoliderte vår Revolusjon!” (Bush).

Du kan knapt gå et kvartal i denne byen uten å møte plakater av typen Bush = Hitler og tilsvarende. Det er fantastisk hvor udiplomatisk politikken blir servert, og det er aldeles fenomenalt å oppleve hvor store motsetninger som blir konstruert mellom disse landa. Et sterkt visuelt uttrykk finnes på plassen med det fine navnet Plaza Tribuna Anti-Imperialista. Plassen holder 75 høye flaggstenger med store, svarte flagg med hvit stjerne i som vaier kraftig utenfor US Interest Office. Flaggene symboliserer de 75 cubanerne som ble drept av den (antatt) amerikanskstøttede terroristen Carrilès’ bombing av et cubansk fly i 1976. For sikkerhetsskyld nektet amerikanerne å utlevere ham både til Cuba og til hjemlandet Venezuela, og de klarte for litt siden å slippe ham ut av fengsel i USA. Cubanske myndigheter, og folket med dem, er ivrige som småbarn etter godteri i å påpeke hvordan Bush kanskje ikke er like sur på alle terrorister. Området virker tapetsert med ”Bush er den største terroristen” osv.

Malecòn er gata som skiller Havana frå havet og det er langs denne gata musikken blir spelt, jentene promaderar og folk samlast. Me havna ofte i denne gata, snakka med dei lokale og forhandla sigarprisar og andre prisar. ”Alle” vil selje eit eller anna, men det var eigentleg ikkje så slitsomt for folk var gjennomgåande vennlege og interesserte. Men ikkje reint få er ulv i fårepledd. Undercover agents offisielt ute etter å slå ned på uønska handel, men ikkje alltid like hederlege. Hederleg var imidlertid den uniformerte karen som huka Fred etter at han på ærleg vis hadde strupa ”dødaren” og sendt ein tynn stråle ut i Malecon havet. Fred endte opp med handjern og kasjott medan 4 nordmenn og stadig fleir cubanerar tråla gata for å finne stasjonen og overtale polisen om at han ikkje meinte å gjere det han gjorde. Då stasjonen var funne var vi kanskje 15 mann (Cubanerane har ein tendens til å henge seg på folk dei meiner har pengar…) men sjølv om 30 CUC forsvann så dukka ingen Fred opp. (Han var trygt ombord i Berserk sammen med Karoline og Trygve og drakk vin visa det seg då me seinare på natta kom oss tilbake til marinaen..)

På brygga visar amerikanaren Steve seg å vera både biletkunstnar og gitarist, og godt hjulpe av Supern og Knut hadde Fred og Steve til slutt lydstudioet ferdig rigga i ”Fubar”. Fred er til vanleg vokalist i bandet ”Burning Rubber” (bandet som trommisen Knut hevdar han har stole frå han). Men Hardingfela mangla. Fela eg har med meg er laga av og lånt frå den suverene bogemakaren ved namn Niels Røine. Under seilas sør for Cuba hadde ulukkelegvis halsen løsna frå sjølve felekroppen og instrumentet var såleis ikkje spelbart då me kom til Havana. Med jamsession ventande la eg saman med Jarle, Knut og Trygve ut på felemakarekspedisjon, og etter nokre timar gjekk me opp ei trapp i gamlebyen og blei mottatt av 4 sigarrøykande karar i slutten av 50-åra. Jarle er ein kløppar i språket men det visa seg uråd å få felemakaren til å ta oppdraget fordi han ville ha helgefri. Ekstra betaling ville han ikkje høyre snakk om – pengar gav han blaffen i – men han forstod situasjonen og ville hjelpe, så då me gjekk ned trappa var lomma mi full av godt gamaldags hønnlim. Nokre dagar seinare var limet blanda og koka og fela limt og strenga opp med G-gitarstreng fungerande som bass. Og det fungera flott, og me spela dei nye låtane i nattemørkret på Fubar, og Fred song, og Knut spela på alt han kunne finne, og Steve slo gitaren, og Jarle filma og ringte Nitimen, og Supern røykte sigar, og Caveman røykte luring, og Karoline, Trygve, Emma og Stefan song og kl 02 var festen på sitt høgste og me gjekk til køys og kl 13 dagen derpå var Makai atter under segl godt på veg mot Bahamas.

Takk for festen, Berserk!

Propellpåske og TjukkeMaria

Lenge sidan sist no folkens, men for dei som måtte lure så er me framleis VELDIG i live her borte i vest. For tida ligg me ankra opp midt mellom diverse casino og cruisebåtar i James Bond landskapet Nassau, Bahamas. Den kanskje minst interessante staden på seilasen så langt, men tvingande nødvendig pga at amerikanerane ikkje vil la oss kome inn i landet sitt direkte frå Cuba. Målet er å fylgje Golf Straumen mot North-Carolina så snart vinden snur og løyar (og sjølvmeldinga meiner futen framleis at me må levere fyrst). I ferieparadiset Bahamas har det dei siste 5 dagane blåse 25 knop (kuling) frå aust-nordaust, men det ser ikkje ut til å gje seg med det fyrste.

Etter Cayo Largo på Cuba, tok vi noen dagers (15.-19.mars) korte seilaser innenfor revet ved Archipielago de los Canarreos, på 2-3 meters dyp hele dagen. Det er noe nervepirrende med båt med 1,85m dybde og korallhoder som ikke finnes på noe kart, men alt er jo gøy når det går glitrende. Øyene her er slettes ikke bebodd av mennesker, men er isteden fylt opp med like sjarmerende aper (grønne aper, direkte oversatt), villsvin og noen gigantiske iguaner på kanskje 40 kilo som til stadighet skremmer apene inn i mangrovene og veser surt mot luskende fotografer. Korallene utenfor står heller ikke tilbake for noe, og stor barracuda er det så mye av at man blir lei av å fiske og redd for å bade.

Noen glade fiskere møtte oss i Pasa del Rosario, og ville bytte bort fisk og hummer mot rom og sigaretter. De ble skikkelig nedfor da vi meldte at vi dessverre kun hadde penger å betale med, og svært lite verdifull naturalia av den typen (i.e., som ikke trengte selv). Vi fikk nå overtalt dem til å gi oss fem feite hummer mot fem pesos (ca. 30 kr), men fornøyde var de ikke. Det er faktisk litt morsomt, for røyk og rom er bortimot de to eneste varene som er billige og lett tilgjengelig på Cuba. Andre har bedt om ”vestlige” ting, som klær, penner, tyggegummi, lightere og selvsagt penger, i bytte for mat eller tjenester, men disse gutta var fast bestemte på at det egentlig var bare røyk og rom som gjaldt.

Maria la Gorda (Cuba) (Tjukke Maria dir. oversatt)
Etter eit døgn til sjøs ankra me 20. mars opp ved Maria la Gorda i ei bukt på sørvest-spissen av Cuba. Etter godt over ein månad i landet hadde vi beslutta å ta turen til Mexico for å bunkre opp, møte indianerar og få litt avveksling frå spartansk Cubansk kosthald (krydder eller saus er ikkje-eksisterande). Maria peka seg ut som ein fin stad for utsjekking, men før me kom oss av garde hadde det gått ei veke. Maria visa seg å vera eit dykkeparadis av dei sjeldne med krystallklart turkis vatn og myriader av fisk leikande langs ein undersjøisk vegg av korall og grotter. I tillegg til hyggelege folk på land gjorde møtet med to franske godt vaksne langturseglarar sitt til at vi blei verande lengre enn planlagt. Karane hadde vore på farten i snart 3 år og var på veg heim til Bretagne. Dei var like elendige i engelsk som me er i fransk, men likevel var humoren og kommunikasjonen på plass frå fyrste stund. Det var ei sann glede å vera saman med Ivan og Pierre – Ivan diska opp med herlege franske fiskerettar og tilhøyrande vin. (Karane hadde sjølvsagt tømt vinkjellaren på 210 liter medbrakt frå vinlandet, men hadde i Venezuela bunkra opp med nytt tilsvarande kvantum.) Begge var dykkarinstruktørar og hadde for sikkerhetsskuld med seg komplett dykkarutstyr for 6 mann samt kompressor.

Me dykka, snorkla, drakk vin og hadde det fint der i Maria. Største fisken me såg var ein Tarpon på kanskje 50 kg, men det var kombinasjonen av uendeleg klart vatn og fisk og fargar over alt som gjorde det største inntrykket. Det var ubeskriveleg vakkert. Ikkje lett å lette anker frå den staden der, men me gjorde det – og etter godt og vel eit døgn, på tvers av Golfstraumens brottsjøar, var me framme i:

Isla Mujeres (Mexico)
...og her skulle vi bli ufrivillig lenge. Vi begynte med en plan om at vi skulle male på nytt bunnstoff, og altså ta båten på land i tre-fire døgn. Vi hadde også noen mindre ting som skulle sjekkes, bl.a. tok vi inn litt mye vann i propellakslingen. Andre delen av planen besto i å få sett noen Maya-strukturer og reise innenlands en ukes tid.

Det var påskestopp for det aller meste da vi forsøkte sjekke priser og tilgjengelighet på slippen, og ferieøya Isla Mujeres var stappfull av amerikanere på ”spring break”. Etter to netter stakk vi av gårde mot ferja til fastlandet med båten ankret opp i den beskyttede bukta med, i følge losen og cruising-guiden, bunnforhold med ”excellent holding for anchoring”. Javisst, ja, ikke noen vits i å betale for dyre marinaer da. Hadde det bare ikke vært for at jevnlige orkaner fosser over og tar med seg det som er av god sand å ankre i…. Vi rakk akkurat å låse dingyen og kjøpe ferjebillettter i luka, før en heseblesende naboseiler hentet oss inn og sa at båten vår dregget (i.e. ankeret mister taket og båten driver) og fem mann var ombord Makai for å redde vår og sine egne båter fra å kræsje eller gå på grunn. Litt pinlig er det jo, men det gikk svært bra selv om Makai hadde drevet kanskje 400 m tvers over leia og elegant sneiet flere andre båter. Vi fikk startet opp og dro inn til en marina, og fikk takket hjelperne våre over VHF'en på morgenens cruising-nett. Så forsøkte vi oss på nytt, og tok ferja til Cancun og bussen til Merida.

I Merida var me tre gode dagar og tida gjekk med til sløving ved hotellbassenget samt restaurantering og beundring av lokalt natteliv. Hovudgata i byen blei nemleg kvar kveld gjort om til eit dansegolv med eit utall musikantar konkurrerande om dei danseglades gunst. Me er i Mexico, men det er Cubansk musikk som fyller natta. Og det blir dansa salsa, salsa og atter salsa – gamle og unge om ein annan. Eit ektepar godt oppe i 80-åra svinga seg med størst lyst av alle og gjorde sitt til at folk samla seg i hopetall langs fortau og bord. Karoline hadde salsatrinna inne frå tidlegare studietid i landet, mens eg havna rett på swingen. Ikkje enkel den der hoftevrikksalsaen altså…

Etter Merida gjekk turen i leigebil tilbake mot Cancun, men på vegen besøkte me Maya-ruinene i Chichen Itza og dykka i zenoter ved Tulum. Soltempelet med avanserte akustiske egenskapar og kalenderfunksjonar imponerte. Berre dagar tidlegare hadde tempelet under vårjamndøgnets sol kasta skugge av ein drake som bit seg sjølv i halen. Dette fenomenet gjekk me dessverre glipp av, men storslagent var det like fullt i Chichen. Like spesielt var det å dykke i zenotene. Dette er grotter i limestone med stalagmitt- og stalakittformasjonar danna av vidstrekte underjordiske elvesystem. Heile Yucutan-halvøya er full av desse og det spekulerast i om dei ble danna då meteoritten som kanskje drap alle dinosaurene datt ned i nabolaget for ein god del år sidan.

Tilbake ombord på Isla Mujeres fikk vi heist båten på land. Til vår overraskelse viste det seg at propellen var gåen; de tidligere tannhjulene i foldepropellen var tilnærmet forduftet, og vi måtte til å bestille ny fra Miami. I tillegg er det i Mexico tillatt med mer gift mot planter og skjell i bunnstoffet enn i Europa og Nord-Amerika, så vi skjønte raskt at vi måtte skrape bort alt det gamle, som seg hør og bør når man skifter bunnstoff. Altså gikk det opp for oss at dette kom til å ta betraktelig mer enn tre dager, og vi forsøkte hyre inn bistand til å pusse og male. Det var ikke så vellykket; første fyren møtte aldri opp, og andre fyren gjorde et elendig arbeid. I tillegg hadde vi ikke vann eller elektrisitet med 230 volt tilgjengelig, noe som var avtalt på forhånd.

Vi endte opp med 2 uker på land, men bortsett fra pengene i dagsleie på slippen, led vi ingen større nød. Et fortreffelig canadisk-amerikansk par, Tom og Megan, bygde en katamaran (en Gaia 62 ft) på fjerde året ved siden av oss (han hadde lovet henne en gang i begynnelsen av århundret at det skulle ta seks måneder, nå håpet de på seks år), og ­ga oss vann og lånte oss slipemaskiner til 120 volt. Det ble mange lange kvelder på den lokale tacorían ved baseballbanen, og verftets mekaniker og broren hans (som presenterte seg selv uten yrkesspesialitet, men som veldig flink til å løfte ting) fulgte ofte med. Tom og Megan jobbet en dag på vår båt, og da vi var i vannet igjen jobbet vi en dag for dem.

All inclusive

Ok, vi er ingen store roevere, men i dag har vi sneket oss til en stor gratis middagsbuffet. Her paa Cayo Largo finnes det nemlig kun all inclusiv-hoteller, noe som innnebaerer at det ikke er noen kontroll med hvem som kommer og gaar, og en stakkars seiler som dropper innom uten aa nevne at de ikke bor paa hotellet er det ingen som forventer eller bryr seg med..

Me heve vori her no 2 dagar og nyter framleis synet og gleda av eit utruleg blaatt hav og dei kvitaste strender i manns minne. Ankrar her med 2 andre baatar (fraa england) og i natt hadde vi stor glede av aa skode tyske og franske charterbaatar som med stort hell har skura inn paa grunnene i ankringsomraadet vaart. Gruleg moro med litt action i ein elles lat caraibisk kvardag.. heeh. Einaste skaaret i gleda var at vi maatte ut i dingien og i kolmoerkret geleide den tyske katamaranen inn i trygg havn. Men det gjekk fin-fint!

I dag, dagen etter tysk-fransk amatoerisme, har Lars nettopp danset fra seg paa scenen sammen med tjue andre turister etter en fenomenal oppvisning i dans fra de fleste land man kan klare aa karikere paa et all-inclusive-charter-hotell, og hadde flott innsats til god latter fra meg paa den feige sidelinja.

Gruleg moro aa faa praktisera litt amatoersalsa framfor 100 mann altsaa..!!!



Tjobeis!

...og ellers saa gjoer vi saa lite som vi kan

I dag har vi nok vaar siste dag i Cienfuegos, og tilfeldigvis loep vi inn i en fungerende PC med ogsaa fungerende internett - utrolig men sant. Cubanere har ikke lov til aa bruke internett, og paa de faa stedende som tilbyr det, maa du vise passet ditt dersom du ligner paa en cubaner. Og for oevrig saa virker ikke internett uansett stort sett. Men i dag, altsaa... Cubanere har for oevrig heller ikke lov til aa ringe utenlands. Etter hva vi har blitt fortalt er alle linjer blokkert for internasjonale samtaler, men det er likevel lange koeer til telefonkioskene som skryter med store bokstaver at de til tilbyr baade linjer lokalt og nasjonalt. Fantastisk!

Som man jo er orientert om, saa er ikke Cuba helt som alle andre. Det er ikke faa vi moeter som snakker om hvor heldige vi er som kan reise og til og med dra hjem og tjene penger som det gaar an aa veksle til annen valuta. Det kan ikke Cubanske pesos, nemlig. Hverken de helt lokale pesosene som turister ikke egentlig skal ha, eller de konvertible pesosene som er for utlendinger og til aa kjoepe importerte varer, gaar det an aa veksle utenfor Cuba, og det er selvfoelgelig forbudt aa ta de med ut av landet.

Det er ikke lett aa faa folk i tale om politiske saker (som i de fleste land), og her ser de seg stadig over skulderen hvis man faar de paa tomannshaand og i tale. Likevel synes det som de fleste er i mot manglende muligheter, samtidig som de synes Castro er en flott mann, og den eneste de egntlig kunne tenkt seg som president. Jeg har fortsatt ikke skjoent om de sammenligner seg med andre land i tredje verden, og synes de har kommet ganske godt ut av det, eller om de fullstendige ofre for propagandaen...

I det hele tatt er det en god del her jeg ikke skjoenner meg helt paa. Det er en broete med lover og regler som alle vet at ikke fungerer, men som alle forholder seg til paa et vis allikevel. Kara fra tollen her paa kaia for eksempel; De sjekket baaten da vi ankom; det gjoer de i hver havn, svaert overfladisk for alle vet at de ikke finner noen vaapen eller narkotika, men de maa gjoere det likevel, og det er ikke sjelden de unnskylder seg for at de maa gjoere det. Saa ser en av dem noen sigarer Lars har anskaffet paa gata, og de ser strengt paa meg og sier at saant skal bare kjoepes fra bestemte steder med bestemte forseglinger, og fy-fy. Dagen etter kommer toll-sjefen tilbake (uten immigrasjonoffiseren paa nakken) og sier en gang til , at sigarer skal ikke kjoepes paa gata, det blir det bare boeter og konfiskering av. Men du maa kjoepe dem av ham, for han har gode kontakter paa fabrikken... Saant er det masse av, og det er en broete med systemer som alle vet at ingen overholder.

Uansett, det er ingen korrupsjon, og vi har det straalende, og gjoer som sagt saa lite som vi kan av turisme og jobbing og seiling disse dagene, og imorgen drar vi mot Cayo Largo og deretter Mexico, foer Havanna, og Bahamas og Estados Unidos og Canada.

Cuba libre

”Karoline! Det er ein offisiell gubbe her som ikkje kan engelsk, og hanlurar på eit eller anna om skuta vår!! Ååååhhhh – ikkje no igjen sukkarKaroline..” Det er veldig kor interesserte dei er i kapteinane her iCuba tenkjer eg. Gode dagar for meg altså, men for Karoline er det velså som så.. Dvs, vi har ikkje hatt noko trøbbel med det offentlege her,men det tek jammen si tid!! Då me ankom Santiago de Cuba ein vindfulldag på morgonkvisten den 18. februar til avtalt tid for å mønstre påLiv, Tor Håkon, Matilde, Guro, Bjørn Olav og Lena var det ikkje akkuratgjort i ein fei! Me hadde høyrt rykte, men at det skulle koma 18offentlege tenestemenn om bord var vel ikkje akkurat forventa.

Etter å ha vore til havs i nærare 8 døgn frå Dominica, og etter i samrådmed UD ha navigert oss minimum 25 nm utanfor kysten til Haiti, var denfyrste smaken vi fekk av Castros menn havnemeistaren som kalla Makaiover VHFen. Dette skjedde samstundes med at vi hadde vår fulle hyre i 25knops vind å krysse oss inn mot Santiago. ”Jævlig gode kikkerter de harher!” sa Karoline. Russiske meinte eg. Javel – vi kom oss inn med 10liter diesel att på tanken og der møtte dei oss inne i ei fantastisknaturgjeven havn – og ein havnemeistar som kunngjorde at no kunne balletbyrje (etter at eg hadde fått kjeft for å hoppe i land med eifortøying..). Fyrst kom havnesjefen, og sidan kom dei i rad og rekkje;toll, immigrasjonsoffiseren, innanriksministeriet, transportoffiseren,veterineren, doktaren, bikkja, grensevakta osv… Forutan ei stakkarslegfluge, som hadde forvilla seg inn blant havregryna våre, fann deiingenting, og me fekk omsider våre 30-dagars visum.

No, 14 dagar seinare er vi i Cienfuegos og tenkjer tilbake på uvanlegfine dagar saman med med Lena, Liv, Tor Håkon og ungane. I den tida vi
mykje takka vere Castros menn som nekta oss landlov i ved Cabo Cruz, ogsom dermed gjorde sitt til at vi måtte setje opp regnskap over vatn, øl,og anna nødvendig inventar. Sjølv om vi fort gjekk tom for det som fanstav nytelsesgoder, så hadde vi ei uvanleg fin veke med seilasnordvestover mot byen Trinidad. Korkje ungar eller vaksne så mykje somheva røysta då det plutseleg bles opp til stiv kuling midt på natta,eller då vi ikkje fann den påståtte resorten eller det flytandehotellet. Det vi istaden fann var 120 ubebudde øyar med mangrover allover og sandstrender utan ende med krystallblåner og fuglar og iguanas ifleng. På mange måtar eit paradis, men lunfullt i så måte at straumanevar lumske og vinden lunefull. Eine natta måtte vi sitje ankervakt dådet visa seg at vind og starum hadde maktkonkurranse med det som fylgjeat båten drog 8-talls manøverar heile natta! (Me gjorde faktisk opptil1,5 knop mens me låg til anker den natta…!) Til stor glede for Tor Håkonhadde me krokkostorleik barracuda under kjølen desse dagane inne blantJardines De la Reina - øyane, og opplevde etter norske høve eit uvanlegfiske: Ein fisk (3 x så stor som vanleg aure) kom for eksempel opp medkroppen delt i to. Like etter var eg ute i gummibåten for å ta imot nyfangst, men måtte melde pass då gigantgapet og sylspissane åpenbara seg.Vil heller ta imot gjedde enn barracuda altså..

Trinidad – hmm.. har ikkje vore i Havanea endå, men det er ein by som erverdt å ta turen innom. Haug på haug med kunst og livande musikk. Midt ibyen ligg det for eksempel ei tropp som på kveldstid blir gjort om tilei gedigen konsertarena med 12-mannsorkester (trad.) og salsaerandemenneske mellom trapper og cuba libre. Ikkje lett å rive seg laus frådette sjølv om morgonkvisten var på gang og sigarane på hell. Dette børopplevast av alle med hjarte for genuin musikk!

-Tusen takk

Et lite livstegn fra Trinidad, Cuba:)

Hei! Her er bare en kort liten melding, sendt via epost/satelitt og publisert med bistand ettersom det ikke er noen internettforbindelser tilgjengelige akkurat her.

Nå er vi i Trinidad, Cuba etter å ha hatt familien på besk i godt over en uke. Vi har bl.a. besøkt Pilon, Cabo Cruz og flere laguner i "Jardines de la Reina". Alt vel og Cuba er veldig bra - mye byråkrati og vanskelig med innkjøp men svært hyggelige folk overalt og masse god levende musikk over alt. Skal forsøke å skrive mer til bloggen snart for å oppdatere dere mer!

Mange hilsner fra Karoline

Hilsen ombord fra Guro til alle kjente

Pilon, 21.2.07

Til meimei og mossa, bestemor og Visten, bestefar og Anny

Eg heve det kjempe bra. No er me på veg til Havana. Me heve bada massemen ikkje nok endå.Meheve vøri på privat ute resturant og eti hommer ogder me åt hadde dikøn kalla eit skur,au heve me snorkla og sett mangefine fiskar Karoline fant ein stor krabbe som ho akkurat heve skrelt.Papa heve blivi gørr sol brent sø han gjeng ikkje med bar ivi kropp hangjeng heller med skjurte.Tante Lena heve fengi melding av Kirsti og hoheve sagt at ho må møka sno anen kvør time høssi masse sno er det heime? eg håpar det er masse. Men uansett heve dikkøn det bra ? det hevenemleg eg no er det snart tomt får batteri på pc n sø no må eg slutte.

100000000000000.00000000 kosar frå Guro. G.I.D

To østfoldinger mønstrer på!!!

Som Karoline har nevnt her selv, så går det litt tregt med denne bloggingen….derfor sa vi (Stian og Espen) oss villige til å hjelpe til litt for den perioden vi var om bord i Makai. Så her kommer en liten beretning for de vel 2 ukene vi hadde i forpiggen.

12.januar; vi ankommer Martinique etter en lang nok flyreise, og er vel i grunn tilfredse med at vi må ta en overnatting der før vi kan fly LIAT (Karibias svar på Widerøe) ned til Trinidad dagen etter. Vi fikk rom hos han Pascal på Hotel Carib i Forte de France, men skjønte fort at vi skulle være glade for at det ble med den ene natten. Vi tok oss en liten tur ut i byen etter mørkets frembrudd, og det var helt dødt….med unntak av lokale smågangstere som skulle selge oss tvilsomme varer, og slikt er ikke noe for oss!
Ramlet inn på en lokal bar som ble drevet av en overfeit ekkel tysk fyr som hadde rømt fra München for 19 år siden, og som nå solgte overpriset øl i denne svært lite interessante byen. Nei, Martinique var ikke noe for oss…….

13.januar; vi lander på Trinidad etter en liten opp-og-ned-tur innom St. Lucia og Barbados, og klarer selvsagt å bli godt lurt av første og beste taxisjåfør som forlanger US 50 for å frakte oss ut til Peak Inn i Chaguaramas som er hvor Makai har befunnet seg de siste ukene. Vi gir faen i kronene, og er i grunn bare veldig glade for å endelig ha kommet frem. Var veldig hyggelig å se igjen Karoline og Lars, og godt å få installert seg i forpiggen.
Det skulle ta et par-tre dager før vi kom oss fra Chaguaramas og Trinidad, men det var for det meste mr Lawrence sin skyld. Han var nemlig mannen som skulle reparere girkassa, men ting tar tid på de breddegradene altså….Vi brukte tiden til å akklimatisere oss, drikke øl, spille biljard, drikke mer øl, lese bøker, en liten ekspedisjon, hører på det lokale VHF nettet kl 08.00 hver morgen, spise verdens beste burgere, drikke enda mer øl, ta feil at sennep og peppersaus osv osv.
En grei start på det hele, men det var en fornøyd gjeng som endelig kom seg derfra, vi var klare for å oppleve mer!!

NB; nå skjer det som ofte skjer på slike turer, man mister totalt kontrollen på dagene, derfor blir det fra nå av bare fra-til, og ingen datoer…sorry…

Trinidad – Grenada; vi la ut fra Chaguaramas på formiddagen, og hadde det blåst riktig vei skulle dette ha tatt en 13-14 timer iflg. skip Karoline, nå ble det ikke slik og det hele tok 25 timer og ble turens desidert lengste etappe. Undertegnede innrømmer glatt at han har vært i bedre form enn under den seilasen, faktisk spiste jeg ingenting på det døgnet, lå for det meste rett ut under åpen himmel og ventet på å komme til et annet sted der det ikke slo og rullet så mye….Gundersen ble også litt småkrank, tom skip Karoline hevdet at for første gang i sitt liv var hun sjøsyk…!!!! Kun sjømannen Lars fra vestre Telemark som klarte seg godt, den karen har saltvann i årene!!!
Underveis fikk vi et lite besøk at et par delfiner, slettes ingen dum opplevelse. Flygefisk så vi til stadighet, heftige saker der de seiler/flyr/flakser bortover i flere titalls meter!!
På Grenada fant vi en rolig og fin bukt, det visste seg at det lå en 4-5 andre norske båter i denne bukten. Vi tok en tur i land, blant annet måtte vi innom Immigration for å stemple inn, en prosess som kan ta motet fra de fleste, ikke langt mellom øyene og du må stemple inn og ut for ikke å få trøbbel. Og til alle LSK fans, vi fant en pub der som het Martins Pub!!! Og ikke minst så vi yachten til gutta i Oasis, et monster av en båt (vi er ganske sikre på at det var de som eide den….men ikke helt sikre).

Grenada – Carriacou; en annen øy, men fortsatt en del av Grenada. Vi la oss i Tyrell Bay sammen med en mange andre båter, også norske. Rare folk disse langseilerne, tror du må være lagd på en litt spesiell måte for å klare å bo og leve i en liten båt over så lang tid. Den merkeligste jeg møtte var en kar fra Stavanger, han seilte alene i ett år, men det var fordi samboer og barn hadde gjort mytteri på Gran Canaria. Etter en samtale på 10 minutter må jeg si jeg forstod samboeren og barna veldig godt…..
Lazy Turtle leverte nydelig italiensk pizza i Tyrell Bay, selvsagt sammen med vårt kjære Carib (det lokale ølet).
Jeg er litt usikker men jeg tror det var på Carriacou vi tok i bruk Fykerud’n for første gang. Det er en genial oppfinnelse, på måte en minispinnaker man spenner over luken i forpiggen slik at beboerne der får en fin og frisk bris gjennom hele natten, helt fantastisk!!! Og selvsagt ble den oppkalt etter Lars Fykerud, en av de tre store spillemennene som har eksistert, selvsagt ikke helt der opp med Myllarguten, men like fullt!!!

Carriacou – Ronde; vi skulle egentlig helt til Union Island, men fordi vi som vanlig kom litt sent i gang, måtte vi legge oss til på denne lille ubebodde øya. Og fordi vi var sent i gang, endte det opp med ankring i mørket. Høres kanskje ikke så ille ut, men for det første er det virkelig mørkt, og for det andre er kart sjelden samsvarende med virkeligheten. Uansett, vi så at det lå to seilbåter der og siktet oss elegant inn mellom dem, ankret opp, drakk noen øl og la oss. Det var en liten overraskelse da vi våknet dagen etter, og oppdaget to små fiskebåter (nesten som små prammer å regne) ligge rett ved oss, det var ingen av oss som så de i mørket kvelden før…..Var kanskje ikke så rart at damen på den ene seilbåten sa: ”Congrat with nice night anchring!!!” da hun padlet forbi…

Ronde – Union Island; vi måtte innom Union Island for å sjekke inn, den øya er en del av Grenadinene, mao et nytt land, og da må det sjekkes inn!!! Igjen var vi nok noe sent ute, skjønner ikke hva det er, men Lars finner alltid noe i motorrommet når vi skal dra, denne gangen var det en alarm som ikke ville gi seg. Resultatet ble nok en nattankring, denne gangen i Clifton på Union Island. Denne var i grunn mer heftig, for det var absolutt ikke noe grønt lys der det skulle være ett…..og mon tro om at det ikke var et par flere røde enn hva kartet sa det skulle være…??? Fulle sjømenn som har laget de kartene, eller kanskje det er fulle sjømenn som står for vedlikehold av bøyer, fyr og lykter??
Uansett, vi klarte det denne gangen også, og våknet opp i Clifton. Var ikke planen å gjøre noe utover her annet enn å sjekke inn og bunkre opp med forsyninger, for nå var lysten stor til å komme oss til Tobago Cays.

Union Island – Tobago Cays; ikke lange seilasen ut til disse 5 småøyene som er ubebodde, faktisk er det laget en nasjonalpark av hele øygruppa. Vi møtte mange underveis som sa at om det var en ting vi skulle få med oss, så var det dette…..og sjelden har så mange hatt så rett!! Det er rett og slett et lite paradis med (som Lonley Planet sier)”turcish sparkling water”, helt fantastisk. Vi snorklet med fisker i all verdens farger, og det aller kuleste, store havskilpadder. I følge Lars kunne disse fantastiske skapningene bli 500 år gamle, men etter litt research viste det seg at 200 år er maks, gammelt nok det altså! Det var så kult å se disse rare dyrene gresse på bunn, ganske så uanfektet av 105 kg blek nordmann rett over seg. Først når du kom inn på 1 meters hold, satte de fart, og ja…..de er raskere i vannet, enn til lands…..mye!!!

Tobago Cays – Bequai; etter et par-tre dager på Tobago Cays måtte vi komme oss videre, vi var jo tomme for øl for fankern!!! Vi tok sikte på Bequai som vi syntes hørtes bra ut, dels hadde vi lest om øya og dels hadde vi hørt andre gå god for den. Underveis til Bequai passerte vi Mustique, men vi kunne ikke se noe til verken David Bowie, Elton John eller Mick Jagger som alle har kåker på denne privateide øya. De var sikkert ikke hjemme, og da så vi heller ingen grunn til å stikke innom!
Vi ankret opp (i dagslys…!!!) i Port Elisabeth på Bequai, en ganske så fin havn i en ganske så fin by. Helt tilfeldig, men vi timet vårt besøk på øya med en eller annen lokal musikkfestival. Ble derfor en ganske så forrykende fest som endte opp i en annen norsk båt, Ida. Dvs det var vel så vidt undertegnede kom seg opp i den båten, tørr var jeg i hvert fall ikke…. Der ble det både pokerspill og felespill, står litt mer om det på denne norske båtens hjemmeside http://www.vindfang.net/

Bequai – St.Vincent; det nærmet seg til de grader slutten på vårt opphold på Makai, så vi måtte komme oss til St.Vincent hvor vi hadde fly opp til Martinique igjen. Vi fikk ikke gjort noe særlig annet på St.Vincent enn å ta med Lars og Karoline ut på en grei middag som en avslutning på turen. Deretter bare det i seng, men uten særlig søvn…det rullet noe helt hinsides der vi lå, tror ingen sov noe særlig den natten. Samme kunne det være, måtte opp kl 04.30 for å rekke taxi til flyplassen. Og der fikk vi igjen en tur med LIAT, egentlig veldig ok fordi man får sett Karibia fra luften, et ganske pent syn.

28.januar; hjemreisen, etter 12 timer på flyplassen i Martinique, var det 8 timer med fly til Paris. Der satte vi verdensrekord i å rekke flighten til Oslo!!!! Møte med minus 10 grader var alt annet enn gøy….vil bare tilbake!!!

Avslutningsvis vil vi takke Karoline og Lars for en fantastisk tur, vi traff nok helt perfekt ift distansen vi var med på! Det er en tøff og spennende tur dere har lagt ut på, men etter å ha sett dere i aksjon i drøye to uker, Lars som mekaniker og Karoline som skip, er jeg ikke i tvil om at dere vil få et perfekt år, uansett hvor dere måtte la Makai ta dere!!!

Espen aka Bixevov og Stian aka SkoLars